Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

ABBA-tyggis for fjortiser

LONDON (Dagbladet): Klar melding nordover: Den nye ABBA-musikalen som hadde verdenspremiere her i West End igår er seigt, klissete tyggegummiteater for fans og fjortiser i alle aldre. Men unge Lisa Stokkes debut i musikalmetropolen er overbevisende og yndig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra Tromsø til stjernene

24-åringen fra Tromsø har personlighet som gjør inntrykk, en solid faglig skolering og en selvdisiplin alle andre unge, norske artister kan misunne henne. Det gir henne en egen sikkerhet i alt hun gjør. Og en musikalartist har mye å gjøre. I denne sjangeren av scenekunsten er det en forutsetning at hun danser like godt som hun synger, og synger like godt som hun spiller. Lisa Stokke er kommet på scenen for godt. Rollen er stor, og jenta er ung. Neste gang bør hun få noe mer næringsrikt å vokse på.

For dette er tynne greier. Tyggegummi blir gjerne det når du tarän helt ut. Manusforfatter Catherine Johnson må ha tygget lenge på hvordan hun skulle få dyttet inn flest mulige ABBA-hitäer i en klump. Resultatet er noe seigt, uformelig rosa kliss med snakkebobler i.

Musikalen «Mamma Mia» handler ikke om ABBA. Den handler om en mamma, typisk 70-talls feminist, frigjort og selvstendig («Dancing Queen») som driver en taverna på en gresk øy og har en datter, typisk 90-talls fristilt, svermerisk og postmodernistisk på jakt etter sin identitet («Honey, Honey»). Datteren spilt av Lisa Stokke, vil stå hvit brud og ha kjernefamilie («I have a dream»). Altså må hun ha en far («Knowing You, Knowing Me»)som kan følge henne opp kirkegulvet. Problemet («S.O.S») er bare at hun har tre («One Of Us») mulige og velvillige fedre («Take a chance on me»). Nå kan denslags som kjent fastslåes ved noen enkle blodprøver, men da ville det jo ikke blitt noen handling eller musikal i det hele tatt. Og følgelig ikke noe «Money, money, money».

Om manus er et usannsynlig sammensurium av sentimental nostalgi og tidsriktig ironi, er Phyllida Lloyds regi og Anthony van Laasts koreografi til gjengjeld like tafatt og intetsigende.

Den som virkelig står på og bærer det sceniske hele veien, er Mamma mia selv: Siobhan McCarthy. Hun alene har kraft og saft nok til å fylle alle hule replikker og bunnløse sangtekster.

Men ABBA-låtene, da? Jadda, jadda! De kommer, de kommer! Oftest så malplasserte og umotiverte at publikum jubler og flirer og synger med. Alt ligger følgelig til rette for at nettopp dette blir en kjempesuksess og en kultforestilling av de helt forglemmlige.