Abessinske krøniker

Les utdrag fra Moses Isegawas debutroman, en saga om det 2. århundrets Uganda.

Idet han forsvant i kjeften på den kjempemessige krokodillen, fløy tre siste bilder i forte glimt gjennom Serenitys hode: et råtnende bøffelkadaver fullt av huller som klaser av mark og skyer av fluer veltet ut av, hans elskerinne fra gamle dager, som var tanten til hans savnede kone, og den gåtefulle kvinnen som hadde helbredet ham for hans barndoms besettelse for voksne kvinner.

De få menneskene som hadde kjent min far i ungdommen og som fremdeles var i live da jeg var liten, husket at til han ble syv år, hadde han nesten hver gang en voksen kvinne kom forbi, løpt bort til henne og sagt med en stemme som skalv av glad forventning: "Velkommen hjem, mamma. Du var borte så lenge at jeg ble redd for at du aldri skulle komme tilbake." Da smilte kvinnen forbauset, klappet ham på hodet og så på de hardt knyttede nevene hans før hun forklarte for ham at han enda en gang hadde tatt feil. Kvinnene på farens gård forsøkte å få ham til å slutte med uvanen; de skremte ham - og dette er bekreftet av flere i landsbyen - med å si at hvis han fortsatte slik, kunne han risikere å komme ut for et gjenferd som var forkledd som voksen kvinne, og som ville ta ham med seg og putte ham i et hull dypt nede i jorden. De kunne like godt ha forsøkt å klemme vann av en stein, og med bedre resultat. Far bare fortsatte å løpe med spent ansikt bort til fremmede voksne kvinner, for gang etter gang å bli skuffet.

Til en varm ettermiddag i 1940, da han styrtet bort til en kvinne som verken smilte eller klappet ham på hodet. Uten så mye som å se på ham, grep hun ham om skuldrene og dyttet ham unna. Dermed sikret denne gåtefulle helbredersken seg en plass i hans liv for alltid. Han løp aldri mer bort til voksne kvinner, og han ville ikke snakke om det, ikke engang da Bestemor, hans eneste tante på farssiden, fristet ham med slikkeri. Han hyllet seg i en tykk kokong og avviste alle forsøk på å trøste. Hans ansikt antok en mine av godmodig, innadvendt likegyldighet som var så uforanderlig at han fikk navnet Serenity, men landsbyfolkene kalte ham "Sere", noe som ironisk nok også var navnet på en plante med svarte torner som vokste i ustelte hager og kratt og hektet seg fast i folks klær og i flankene på dyr.

Seres mor, kvinnen som i hans sinn hadde antatt alle de fremmede kvinnenes skikkelse, hadde forlatt ham da han var tre år. Angivelig skulle hun til butikkene langt borte på den andre siden av Mpande Hill, der de større innkjøpene ble gjort. Hun kom aldri tilbake. Hun etterlot seg også to jenter, begge eldre enn Sere, som tok morens fravær med stor fatning og ergret seg umåtelig over hans besettelse for voksne kvinner.

Ideelt skulle Sere vært den førstefødte, for alle håpet på en sønn til Bestefar, som på den tiden var distriktets fremtidige overhode. Men det kom bare jenter, hvorav to som døde kort tid etter fødselen, under omstendigheter som luktet sterkt av moderlig desperasjon. Da Sere var født, hadde moren bestemt seg for å dra sin vei fordi alle ventet at hun skulle føde en sønn til, som reserve, for bare én sønn var som en åpen flamme i vinden. Spenningen steg til uante høyder da det ble kjent at hun ventet barn igjen. Det ble spekulert en hel del: Ble det jente eller gutt, kom barnet til å leve, var det Bestefars barn eller barnet til mannen hun var så inderlig forelsket i? Før noen fikk greie på det, var hun borte. Men lykken sto henne ikke bi - tre måneder senere, i hennes nye liv, sprakk livmoren hennes så hun blødde ihjel i baksetet i en skranglete Morris Mini, på vei til sykehuset.

I mellomtiden hyllet Serenity seg stadig tettere i kokongen og unngikk tantene sine, nevøene og niesene og alle surrogatmødrene, som han trodde hatet ham fordi han var arving til farenslandeiendom med flere hektar fruktbar slektsjord. Hans tilbaketrukkenhet ble ikke mindre da halvbroren Kawayida kom til verden, født av en muslimsk kvinne som faren hadde tatt til konkubine. Etter arveretten utgjorde ikke Kawayida noen trussel mot Sere, så i så måte ble alt ved det gamle. For å slippe bort fra spøkelsene som flakset omkring i hodet hans og i den forpestede luften over farens eiendom, streifet Sere rundt i nabolandsbyene. Han var mye hjemme hos Spillemannen, en mann med store føtter, en rungende latter og en skarp dunst av løk omkring seg, som alltid kom og spilte en serenade for Bestefar i helgene når han var hjemme.

Serenity kunne ikke begripe hvorfor Spillemannen gikk så bredbent. Det ville være uhørt uforskammet å spørre ham, og Serenity var redd for at hvis han spurte barna hans, ville de fortelle det videre til faren, som i sin tur ville sladre til Serenitys egen far så det ble juling å få. Derfor spurte han tanten sin: "Hvorfor har Spillemannen bryster mellom bena?"

"Hvem sier at Spillemannen har bryster mellom bena?"

"Har du ikke lagt merke til hvor rart han går?"

"Hvordan går han, da?"

"Med sprikende ben, som om han har to brødfrukter innenfor tunikaen." Deretter ga han henne en demonstrasjon, sterkt overdreven, av hvordan mannen gikk.

"Pussig, men det har jeg aldri lagt merke til," sa Bestemor og gjorde seg dum, slik voksne alltid gjorde når de kom i knipe. "Hvordan kan du ha unngått å se det? Han har svære bryster mellom bena, tante."

"Spillemannen har ikke bryster mellom bena. Han har bare en sykdom. Han har mpanama."

Serenitys søstre hadde på en eller annen måte vært vitne til oppvisningen og kunne ikke dy seg for å fortelle venninner og skolekamerater om Spillemannen og brystene hans, og om den vesle klovnen som hadde apet så komisk etter ham. Resultatet var at når det ikke var voksne til stede, ble Serenity ertet på lystigste vis med tilnavnet "Mpanama", et ord med den avskyelige våte biklangen av kumøkk som klasker ned på hard jord fra bak en på en ku med dårlig fordøyelse. Igjen var han helbredet for en oppslukende besettelse. Men han fortsatte å besøke mannen, med et uklart håp om å overrumple ham mens han tisset, eller aller helst, mens han satt på huk på avtredet, for han skulle og måtte finne ut om brystene til Spillemannen var like store og like myke som brystene til kvinnene på farens gård.

Foruten å virkeliggjøre denne fantasien ville Serenity lære å spille fele. Han elsket den énstrengede jamringen, klagingen, sukkingen og skrikingen som Spillemannen lokket ut av det vesle instrumentet. Spillemannens besøk hos Bestefar var ukens høydepunkt, og musikken hans var det eneste Serenity hørte på med glede, uten tvang eller påvirkning fra voksne eller jevnaldrende. Han ville lære å spille fele, legge instrumentet stolt mot skulderen, stemme den ene strengen ved hjelp av en klump rav, og fremfor alt: lokke fremmede kvinner inn i musikkens tryllesirkel og holde dem der så lenge han ville. På skolen var han kjent for sine flotte blyanttegninger av feler. Men ønsket ble aldri oppfylt. Bestefar, som var katolikk, mistet embetet sitt og ble erstattet av en protestantisk rival etter en valgkampanje som var gjennomsyret av religiøs fanatisme.