Idet han forsvant i kjeften på den kjempemessige krokodillen, fløy tre siste bilder i forte glimt gjennom Serenitys hode: et råtnende bøffelkadaver fullt av huller som klaser av mark og skyer av fluer veltet ut av, hans elskerinne fra gamle dager, som var tanten til hans savnede kone, og den gåtefulle kvinnen som hadde helbredet ham for hans barndoms besettelse for voksne kvinner.

De få menneskene som hadde kjent min far i ungdommen og som fremdeles var i live da jeg var liten, husket at til han ble syv år, hadde han nesten hver gang en voksen kvinne kom forbi, løpt bort til henne og sagt med en stemme som skalv av glad forventning: "Velkommen hjem, mamma. Du var borte så lenge at jeg ble redd for at du aldri skulle komme tilbake." Da smilte kvinnen forbauset, klappet ham på hodet og så på de hardt knyttede nevene hans før hun forklarte for ham at han enda en gang hadde tatt feil. Kvinnene på farens gård forsøkte å få ham til å slutte med uvanen; de skremte ham - og dette er bekreftet av flere i landsbyen - med å si at hvis han fortsatte slik, kunne han risikere å komme ut for et gjenferd som var forkledd som voksen kvinne, og som ville ta ham med seg og putte ham i et hull dypt nede i jorden. De kunne like godt ha forsøkt å klemme vann av en stein, og med bedre resultat. Far bare fortsatte å løpe med spent ansikt bort til fremmede voksne kvinner, for gang etter gang å bli skuffet.