Dagrun Eriksen presenterer utkast til stortingsprogram for perioden  2017-2021 Oslo  15032016 Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet
Dagrun Eriksen presenterer utkast til stortingsprogram for perioden 2017-2021 Oslo 15032016 Foto: Arne V. Hoem / DagbladetVis mer

Abort er drap

Det betyr ikke at det er galt av den grunn.

Kommentar

Mens programkomiteen i Arbeiderpartiet tenker høyt om å gjeninnføre arveavgiften og Høyre ønsker å stramme inn arbeidslinja i velferds- og familiepolitikken, foreslår Kristelig Folkeparti innstramminger i abortloven.

Programkomiteen har nå foreslått at kvinner må gjennom en obligatorisk venteperiode på 1-2 døgn etter veiledningssamtalen om abort.

De vil også stramme inn på muligheten til selektiv abort. I dag er det mulig å få innvilget abort etter uke 12 hvis det er påvist at fosteret kan risikere å bli født med f.eks. Downs syndrom. Det vil KrF nå ha en slutt på.

De vil også fjerne tilbudet om fosterdiagnostiskk, som kvinner over 38 år i dag får av det offentlige.

Naturlig nok reagerer liberale og progressive stemmer sterkt på forslaget. Spesielt forslaget om en refleksjonsperiode provoserer. Det antyder at kvinner ikke har tenkt seg nøye nok om før de går til å ta abort. Det lukter uholdbart formynderi lang vei.

I vårt moderne og liberale samfunn, oppfattes det som en selvfølgelge at kvinner skal ha råderett over egen kropp. I alle fall så lenge hun ikke skulle velge å donere bort et egg, selge sex eller bære fram et barn for noen andre.

Reaksjonen har også en åpenbar historisk forklaring. Vi har dårlig erfaring med at myndighetene legger begrensninger på hva kvinner får lov til å gjøre med egen kropp. Alle forslag som hinter om en tilbakeføring av makt fra kvinner til staten, blir slått hardt ned på.

Men ser vi det hele fra KrFs side, virker reaksjonene på disse relativt milde forslagene overdrevne.

Hvis du er hellig overbevist om at livet starter ved unnfangelsen, slik mange kristne er, lever vi et samfunn hvor vi har institusjonalisert massedrap. Godtar vi det, blir det absurd å hevde at en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp kan trumfe et barns rett til å leve.

Liberalere vil likevel forsvare kompromisset med at vi ikke kan la partikulære verdisyn, religiøse eller ikke, legge begrensninger på andres frihet.

Det kan ikke være opp til et flertall å fortelle hva noen andre kan gjøre i slike vanskelige verdimessige spørsmål. For hvis kristenkonservative mener at det er greit å bruke et flertall til å begrense kvinners rett til abort, vil de da også godta at et flertall kan påby kvinner å utføre abort?

Det er imidlertid noe mangelfullt med dette svaret. For hvis fosteret fortjener å bli verdsatt på linje med et voksent menneske, virker det uholdbart å la det være opp til hver enkelt om de vil ta hensyn til det livet eller ikke, selv om det å bære fram barnet er en stor byrde for mor.

Se for deg et tenkt tilfelle, hvor en kvinne bærer fram et barn. Kvinnen lider imidlertid av en sykdom som gjør at alle barn hun bringer til verden vil være helt avhengig av å bli koplet på henne i ni måneder i barnets tredje levår. Vil det være greit i et slikt tilfelle om kvinnen sa: Min kropp, min rett, og lot barnet dø?
 
Det ser derfor ut til at liberalere forutsetter det de forsøker å argumentere for.

Kvinners selvbestemmelse forutsetter at vi allerede har akseptert at fosteret ikke har tilstrekkelig verdi til å bli tatt hensyhn til. Hvis så, er det liberale argumentet ikke lenger liberalt. Da er det et utslag av uholdbar flertallsmakt, med verre konsekvenser enn KrFs forslag om å endre abortloven.

Vi må derfor ha noen gode grunner for å si at de kristne tar feil. Vi må kunne sannsynliggjøre at det å ta abort ikke er i nærheten av å være like galt som å drepe et voksent menneske.

Hvordan kan vi gjøre det? I en vesentlig forstand kan det sies å være verre at et foster ikke får leve opp enn at et voksent menneske dør.

En vanlig forklaring på hvorfor det er galt at noen dør er at det blir frarøvet en god framtid. Derfor er det mindre ille at en nittiåring som bare har lidelse foran seg dør, enn at enn frisk og glad tjueåring gjør det. Men fosteret har jo enda flere gode år foran seg enn en tjueåring. Følger vi dette prinsippet til dets logiske konklusjon, er det enda verre at et foster ikke får leve.

Men også kristenkonservative vil medgå at det er vesensforskjell mellom et menneske og et foster, som gjør det bedre å avslutte livet til sistnevnte.

De vil f.eks. mene at det er mer av en tragedie at en treåring dør enn at et foster blir spontanabortert. Kristne kan selvfølgelig forklare forskjellen mellom en spontanabort og en abort med at det var Naturen eller Gud som «ville det slik» i det førstnevnte tilfellet. Det kan imidlertid ikke forklare skillet mellom spontanabort og et tilfelle hvor treåringen dør av naturlige årsaker.

Leder for KrFs programkomite, Dagrun Eriksen, viser også at hun verdsetter født liv mer enn ufødt liv, ved å være for abort i enkelte tilfeller. Eksempler vil trolig være graviditet som følge av incest, voldtekt eller andre fæle tilfeller. Da må hun samtidig mene at et foster har mindre vern enn noen som allerede er født.

En plausibel forklaring på dette er at jo eldre vi blir, inntil et punkt, jo mer utvikler vi et forhold til og en interesse i vår framtid. Et foster har ingen forståelse av sin egen framtid, så selv om fosteret har en interesse i å leve, er ikke denne i nærheten av hva en tiåring vil ha.

Det er her begrunnelsen for abortretten ligger. For aksepterer vi dette synet, ser vi at et foster har en relativt svak interesse i framtidig liv. Denne svake interessen kan ikke sies å trumfe den byrden mor måtte ha for å bære fram et barn hun ikke ønsker seg.

Det er selvfølgelig slik at et foster vil utvikle seg til et menneske som har denne kapasiteten og dermed vil skape en sterkere interesse i framtiden. Men denne potensialeten er ikke noe vi vanligvis tar med i betraktning.

Hvis vi skal ta hensyn til interesser som vil komme til å utvikle seg, har vi ikke bare en forpliktelse til å la foster utvikle seg til å bli et barn. Da har vi også en interesse av å skape mest mulig liv, ved å få mange flere barn.

En implikasjon av dette forsvaret for abort, er imidlertid at vi bør være spesielt opptatt av å legge til rette for at kvinner får ta abort hvis byrden er spesielt stor. Det er de tilfellene som KrF er mest opptatt av å begrense, nemlig selektiv abort når fosteret vil bli født med en funksjonshemning.

Mange progressive stemmer ser ut til å mene at dagens abortlov er et godt kompromiss, til tross for at Norge har en streng abortgrense sammenliknet med andre land.

Likevel forsvarer de alle forsøk på å innskrenke denne med nebb og klør. Men hvorfor er det da så få som går i tog for å fjerne nemda som avgjør om en kvinne kan ta abort etter uke 12?

Det er på tide at progressive stemmer tar de grunnleggende etiske sidene ved denne debatten på like stor alvor som de kristenkonservative.

Når det er gjort, bør vi gå på offensiven. Vi bør kjempe for utvidete rettigheter til å få kunnskap om fosterets egenskaper. Vi bør kvitte oss med både abortnemda og begrensningene lovene legger på i hvilke tilfeller det er greit at en kvinne tar abort.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook