Abort i grenseland

ABORTDEBATTEN har denne vinteren blusset opp, etter Ap-kvinnenes forslag om å utvide grensen for selvbestemt abort fra 12. til 16. svangerskapsuke. Forslaget ble med knapt flertall nedstemt på Aps landsmøte, mens SV går inn for en slik utvidelse. Som før har debatten vært preget av fastlåste posisjoner, der kvinnens rett til selvbestemmelse står mot fosterets rett til liv.

I dag må kvinner som ønsker abort etter 12. svangerskapsuke legge saken sin fram for ei abortnemnd. Dersom nemnda gir avslag, går saken videre til behandling i klagenemnd, hvis ikke kvinnen selv trekker begjæringen. I 2003 ble det fremmet 606 søknader om abort etter 12. uke, hvorav 43 (7 %) ble avslått i primærnemnda. Av disse ble 16 trukket tilbake, 7 innvilget og 20 avslått i klagenemnd. Av totalt 510 utførte aborter etter nemnd-behandling ble 274 utført mellom 13. og 16. uke. Hvor mange av de 20 endelige avslagene som kom i denne perioden, eller begrunnelsene for dem, er ukjent (tall fra Helsetilsynet).

DET HØYE antallet som blir innvilget i nemndene har blitt løftet fram som et argument for å utvide grensen for selvbestemmelse: Hvorfor skal abortsøknader nemndbehandles når bare 3 % får avslag? Noen hevder at møtet med nemnda er nedverdigende og en urimelig belastning for kvinnen, ved at hun må snakke om sitt privatliv med fremmede menn(esker). Andre hevder at nemndene kan være en hjelp, ved å være medansvarlige for de abortene som innvilges og ved å kunne støtte kvinner som føler seg presset i retning av abort.

Innføringen av 12-ukersgrensen var i sin tid hovedsaklig medisinsk begrunnet. Metoden som ble brukt før 12. uke ga minst fare for komplikasjoner, og det ble derfor sett som viktig å få gjennomført flest mulig av abortene med denne metoden. Det ble i tillegg henvist til at flere andre europeiske land hadde satt grensen for selvbestemt abort ved dette tidspunktet. I dag er situasjonen annerledes. Risikoen for komplikasjoner er ikke lenger vesentlig høyere etter 12. uke, og i vårt nærmeste naboland Sverige er grensen for selvbestemmelse satt til 18. uke. I et slikt lys fremstår en utvidelse til 16. uke mer som en oppdatering av enn som et brudd med begrunnelsene bak gjeldende lovverk.

MEN HVORFOR skal grensen gå ved 16. uke? I gjeldende abortlov gis fosteret et rettsvern som øker med svangerskapets lengde. Dette vil si at det kreves sterkere grunner for å avbryte svangerskapet etter hvert som fosteret utvikler seg. Før 12. uke har fosteret ikke noe selvstendig rettsvern, etter 18. uke skal det \'særlig tungtveiende grunner\' til for å få innvilget abort, og det totale abortforbud inntrer et sted rundt 24. uke, ved fosterets antatte levedyktighet utenfor kvinnen. Abortnemndenes oppgave er å ivareta fosterets rettsvern i perioden mellom selvbestemt abort og abortforbud. Med utgangspunkt i abortlovens indikasjoner avgjør nemnda om en kvinne kan få svangerskapet avbrutt, og vurderer om hennes motiver er samfunnsmessig legitime i forhold til svangerskapets lengde. Det er dette systemet Ap-kvinnene og SV argumenterer mot, men spørsmålet blir da hvor en eventuelt ny grense for selvbestemmelse skal trekkes. Forslaget om 16. uke forutsetter at man, som før, har en ordning med abortnemnd etter dette.

EN MER RYDDIG løsning ville kanskje være å sette grensen for selvbestemmelse ved 18. uke. Etter dette skal det allerede \'særlig tungtveiende grunner\' til for å få innvilget abort, og vi kunne hatt en ordning der abortnemnder vurderte disse grunnene. En slik ordning ville også innebære at kvinnene formelt fikk bestemme om de ønsket å bære frem et foster med avvik som ble oppdaget på ultralyd før 18. uke (nemndene innvilger allerede praktisk talt alle søknader på slikt grunnlag).

Hva er så innvendingene mot å flytte grensen? Jo mer man utvider kvinnens selvbestemmelse, jo kortere blir perioden for gradert rettsvern. Det virker problematisk at fosteret den ene dagen fritt kan aborteres og neste dag har status som pasient, og prinsippet om gradert rettsvern kan ses som en buffer mot en slik situasjon. Nemndordningen gir en overgangsfase mellom kvinnens rett til å bestemme over fosteret inni henne, og fosterets rett til liv. Ved å opprettholde det graderte rettsvernet fra 12. uke signaliserer man at fosteret har en egen verdi fra dette tidspunktet. Kostnaden er at i underkant av 300 norske kvinner årlig må la nemnda få siste ordet i spørsmålet om deres svangerskap kan avbrytes, og at ca. 20 av dem får endelig avslag fordi grunnene deres ikke blir vurdert som gode nok.

Et annet poeng er at 12-ukersgrensen gjennom de åra som har gått siden den ble innført, har nedfelt seg i det norske samfunnet, og gir betydning for hvordan man ser på fosteret. Før 12. uke er det kvinnens rett til å bestemme over \'seg selv\' som er avgjørende for mange, mens fosteret gjerne fremstår som mer betydningsfullt etter 12. uke. Denne etiske grensen som finnes i manges bevissthet faller også sammen med en utbredt oppfatning av når man skal fortelle andre enn de nærmeste at man skal ha barn.

Etter 12. uke er risikoen for spontanabort redusert, og graviditeten blir ofte holdt privat frem til dette tidspunktet. Vi ser også hvordan 12. uke har fått praktisk betydning for hvordan et abortert foster skal behandles: Som medisinsk avfall eller som et dødt menneske. Etter 12 uke skal kvinnen tilbys nedsetting av fosteret i minnelund. Hun kan få gjort dette også før 12. uke, men må da selv ta initiativet. Praksisen signaliserer og bidrar til å forsterke forståelsen av 12-ukersgrensen som et vannskille i fosterlivet.

GITT AT DET eksisterer en relativt etablert forståelse av 12-ukersgrensen som et etisk skille, kan kvinner som tar abort senere oppleve det som et større moralsk dilemma enn de som gjør det før. Det er ikke usannsynlig at en eventuell utvidelse vil føre til at 16-ukersgrensen innarbeider seg som et nytt slikt vannskille i fosterlivet. På den andre siden kan en utvidelse også innebære at flere enn tidligere vil oppfatte skillet i seg selv som problematisk.

Et underliggende premiss i forslagsstillernes argumentasjon er at selvbestemt abort ikke skal motiveres ut fra kunnskap om det enkelte fosteret. Vi har i dag en praksis der hovedmetoden for å avdekke fosteravvik er den rutinemessige ultralydkontrollen i 17-18. svangerskapsuke, noe som fører til at de fleste selektive aborter utføres sent. Det finnes imidlertid metoder for å oppdage avvik ved fosteret tidligere i svangerskapet, for eksempel ved ultralyd eller blodprøver. Ikke alle de teknologiske mulighetene er i bruk i Norge i dag, men utviklingen mot tidligere og sikrere tester er vanskelig å stoppe. Hvis man ser forslaget om å flytte grensen for selvbestemt abort i sammenheng med den teknologiske utviklingen, går det mot et sammenfall i tid mellom kunnskap om avvik hos fosteret og kvinnens rett til å bestemme om hun vil avbryte svangerskapet. Resultatet kan bli at man bidrar til en privat \'seleksjonspraksis\' og til at dilemmaene rundt selektive aborter overlates til den enkelte kvinne - noe ingen av partene i debatten ønsker.