Abort som tabu II

JEG VIL FØRST takke professor An-Margritt Jensen for hennes artikkel 21.4. For de som har lest mitt innlegg, framstår Jensens tekst som en utmerket illustrasjon på min analyse av abortdebatten i Norge. Det at hun ikke møter et eneste av mine spørsmål, gjør dette ennå tydeligere. Et par presiseringer er likevel nødvendige. Abort er et resultat av at seksualitet er en kraft i seg selv. Jeg har aldri tatt til orde for at sex ikke må løsrives fra forplantning. Hva noen måtte mene om det er forresten uvesentlig. Sex er knyttet til forplantning, det er derfor det utføres aborter. Forplantningssystemet er, som mange har erfart, temmelig effektivt. Abort er, som det å «sette ut» barn var før, siste skanse i menneskets forsøk på å løsrive disse to. Pre-vensjon er etter min mening å foretrekke, da en uskyldig tredjepart ikke kan bli til, og måtte lide, fordi man ønsker å forvalte forplantning separat. Abortloven er en historisk tragedie, båret fram av beklagelige begivenheter og moderne medisins metoder. Jensens tekst er et stjerneeksempel på den harmen som kanskje nødvendigvis måtte bygge seg opp i generasjoner av kvinner som har måttet sitte alene igjen med skam, utstøtelse og et «farløst» barn i armene. Men i dag løses farskapssaker med stor sikkerhet. Jensen forsøker å knytte all denne tragiske historien til abortsaken, men det finnes ingen prinsipiell sammenheng. De kommende generasjoner er ikke en privatsak, og vernet av dem er et samfunnsanliggende. Paradokset er vel at de har sitt opphav i situasjoner som tilhører privatlivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OG SÅ TIL argumentet at abort skjer uansett. Hva er egentlig substansen i det argumentet? I hvilken annen vurdering av rett og galt trekker man inn eventuell selvtekt som et argument i selve saken? Lovverket skal si noe om, og sanksjonere det som er uetisk, uten å la seg true. Hvordan skulle det se ut i straffeloven om man tillot slikt? Vi kan mene hva vi vil om kvinner som utsetter seg selv for livsfare ved å ta abort på medisinsk usikre måter, det at de velger det sier ingenting om abort i seg selv er rett eller galt.

Abort er fremdeles tabu i Norge. Tabu er det ingen tør å snakke om av frykt for sosiale og politiske sanksjoner. I Norge er abortmotstand periferi, og ikke sentrum. Men nordmenn født etter 1978 må vel ha reflektert over at de kunne vært beriket med åndskraften og kreativiteten til 300 000 brødre og søstre til? Med stille sukk må de prise seg lykkelige over at nettopp deres liv ble unnfanget under gunstigere omstendigheter. Vi reagerer sterkt på praksisen i Kina der jentefoster blir abortert kun fordi de er jenter. Men, er det egentlig noe bedre motiv for å abortere en jente, eller gutt, fordi det ikke passer ?

MEN JENSEN vil ikke snakke prinsipielt. Leserne får selv vurdere hvordan Jensen vokter tabuet ved å bruke alle midler for å marginalisere meg og mine synspunkter. Jeg er forresten ikke engang medlem av Den norske Kirke.