Abort som tabu

Abortsaken handler om frihet til sex

ABORTDEBATTEN er over oss igjen aktualisert av diskusjonen om man skal utvide grensen for selvbestemt abort til 16. uke. Noe av det mest iøynefallende med debatten er det trykket man aner under enhver diskusjon av abortrelaterte tema. Abort bærer alle kjennetegn til et tabu. Saken kaller fram så mye sinne, ergrelse og skam at det utvilsomt er et slikt vi har med å gjøre. Men alle tegn på tabu er også kjennetegn på det irrasjonelle, et varsku. Det bør skjerpe sansene våre og få oss til å se bakom følelsene - hva ønskes skjult? Og jeg nekter å la meg lamme av skam fordi jeg er mann, eller enda verre, teolog og mann. Det at abortloven er vedtatt av et flertall gjør den ikke nødvendigvis rett. Det skal kun minimale historiekunnskaper til for å se at stor urett ofte er gjort med solid flertall.

Til saken. Det mest interessante spørsmålet i abortdebatten er dette: Hvorfor ikke utvide abortgrensen ennå lengre, f.eks. slik det er i Russland? For dersom man har et svar på det, må man også ha en begrunnelse for at grensen ved 12 uker er satt der den er. Å abortere et barn i 6. måned er i Norge straffbart. En mor som nekter å ta hensyn til fosterets ve og vel og f.eks. fortsetter med narkotikamisbruk kan bli satt under tvang. Abortforkjempere liker å snakke om abortsaken som kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp. I virkeligheten bestemmer ikke en gravid kvinne i Norge over sin egen kropp, i hvert fall ikke etter 12. uke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEBATTEN OM grensen for abort er så viktig fordi den rører ved det egentlige spørsmålet, hvordan man i det hele tatt kan begrunne ét tidspunkt foran et annet. Om det ikke er etisk forsvarlig å avbryte et svangerskap etter den 12. uke må man kunne begrunne hvorfor det er det før.

Dette spørsmålet finnes det en massiv motvilje mot å diskutere. Derfor brukes alle midler, og vikarierende agendaer og problemer som f.eks. kvinnesak og moralisme kjøres frem for å gjøre debattmotstandere svar skyldige i saker som bare i beste fall er beslektet med problemet. Motstanden skal lammes ved bruk av stereotyper, skam og sinne fordi det er uønsket å arbeide prinsipielt. Skam over abortmotstanderne, de som vil ta makten over kvinnens kropp. De vil ha kommisjoner og andre uverdigheter, moralisme og fy. Gang på gang stamper abortdebatten inn i denne skjærgården av gammel bitterhet, kristen moralisme og kvinnesak som havarerer på grunn av mangel på prinsipielle vurderinger. Hva er grunnen til at abort ønskes fredet fra nye jaktsesonger i offentlig debatt? Først etter å ha slått fast at svangerskap ikke er kvinnens sak alene, og at samfunnet faktisk både mener noe om, og håndhever retten til det ufødte liv i en eller annen fase av dette, kan vi gå videre. Nyere forskning viser forresten at kvinnen sjeldent bruker sin bestemmelsesrett i ensom selvstendighet, det er ofte menn som utøver et avgjørende press for å få aborten gjennomført. (VG: Nett, 13.02.05)

LA OSS TRENGE oss ennå lengre inn i saken, om vi tåler ubehaget. Abortsaken handler nettopp ikke først og fremst om svangerskap, den handler om friheten til å kunne leve ut sitt seksualliv uten å bære den konsekvens et svangerskap er. Det er så uhyre viktig at alle som diskuterer abort ser dette. Målet er å isolere seksualliv fra forplantning. Abort er i all sin gru egentlig et «tilfeldig» utslag av dette motivet. Bruk av ord som foster og embryo er retoriske suksesser som tjener til å avgrense en tidlig fase av et svangerskap fra en seinere. Jeg fatter og begriper ikke hvorfor ikke flere ser den totale logiske bristen i å sette grensen noe sted i ene og samme hendelsesforløp. Alle medisinerstudenter går nøye igjennom fosterets utvikling. Hvordan kan leger - av alle - akseptere dette skillet? Embryo her, og menneske der. For det er jo opplagt ved 5. mnd. at vesenet likner umiskjennelig på, ja nettopp, en baby. Jo mer det likner på et barn, jo mer vekkes vår så sløvede empati, og rettsikkerheten til barnet vokser parallelt med empatien til det er født.

BJØRN BUSUND sier i Dagbladet at rettsvernet for fosteret bør øke i løpet av svangerskapet til det er levedyktig. Hvorfor det? Da er det jo moderne medisins evne til å ta vare på prematurbarn som setter lovgrensen. Hva om man klarer å bære fram barn i et kunstig morsliv? Hvem bestemmer over «sin egen kropp» da? De logiske bristene er skremmende. Om kvinnen har rett over sin egen kropp, hvorfor slutter denne retten ved abortlovens grense? Begynner den ikke ved hennes og partnerens forvaltning av sitt seksualliv? I framtiden når ny prevensjon gjør uønskede svangerskap uaktuelt vil disse kjensgjerningene løses fra tabuets lenker. Våre etterkommere kommer til å undres over vår mangel på prinsipper i vernet om det ufødte liv, ikke på grunn av større empati, dessverre, men fordi problemet med isolering av forplantning fra sex er løst før befruktningen. En annen faktor som gjør det omtrent umulig å diskutere er abortene som allerede er utført. Man må ikke undervurdere den innflytelsen 300 000 svangerskapsavbrudd øver på den norske kollektive samvittigheten, og dømmekraften til involverte nordmenn og kvinner. Bak all tilsynelatende sober debatt ligger det skjebner og uførte aborter og øver press på argumentasjonen. Hvor frustrerende er vel ikke det? Vi snakker og snakker, men hvem snakker egentlig? De knuste hjerter? De som har en dato hvert år som et åpent sår, og kjenner en bursdag som aldri feires? Denne usynlige furen har skåret seg ned i nordmenns felles selvforståelse og historie og låser framtiden fast til vår generasjon er utdødd som lovgivere. Bordet fanger og en erkjennelse av å ha nektet et menneske - sitt eget barn - livet, er uaktuell. Hvem orker å innrømme noe slikt? Er det rart abort beskyttes så aggressivt?

HVORFOR ER DET så dørgende stille rundt disse spørsmålene? Det er fordi svaret er innlysende. Ubehageligheter som innlysende, uønskede sannheter kan bare bekjempes med taushet og skam slik man svarer barn som spør rett til feil tid og sted.

Abort er tabu. Bare se på ergrelsen. Slik irrasjonell maktbruk kan vi ikke tillate i dag. Modige, med risiko for vår egen faglige og menneskelige respektabilitet må vi stille dype spørsmål og stille dem helt til bunns selv om hele landet roper kvinnesak og moralister så det fråder om munnene deres. Hvem tør det? Legene tier, og hvor er filosofene, de som har som oppgave å spørre?