SORTERINGSSAMFUNNET: Geir Lippestad etterlater et uriktig inntrykk av at Downs syndrom utryddes, skriver Aksel Braanen Sterri. Her på Ap's valgvake på Youngstorget i 2015. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
SORTERINGSSAMFUNNET: Geir Lippestad etterlater et uriktig inntrykk av at Downs syndrom utryddes, skriver Aksel Braanen Sterri. Her på Ap's valgvake på Youngstorget i 2015. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Aborteres 9 av 10 med Downs syndrom?

I vårt samfunn prøver vi å utrydde mennesker med Downs syndrom, mener Geir Lippestad. Det stemmer ikke.

Kommentar

I dag blir jeg beskyldt for å være uredelig av Liv Kjersti S. Thoresen, generalsekretær i den kristne anti-abort organisasjonen Menneskeverd. Bakgrunnen er at jeg beskylder Geir Lippestad for å komme med floskler og feil i sin siste bok. Thoresens innlegg er en uredelig framstilling av anmeldelsen, mine motiver og de faktiske forhold.

La meg først si at den største svakheten med boka ikke var dens feil, men at Lippestad kategorisk unnlater å argumenterer for sitt syn. Han nøyer seg med å trakke paralleller mellom dagens bioteknologiske utvikling og rasehygienen på 1900-tallet. En mye brukt parallell i kristne miljøer kan det virke som, men som altså ikke oppklarer debatten på noe som helst vis. Snarere grumser den til vannet.

Så til feilene. Én spesielt avslørende feil Lippestad kommer med i boka si er påstanden hans om at antallet barn med Downs syndrom som nå fødes går drastisk ned. «Antall nyfødte barn med Downs syndrom ble omtrent halvert fra 2011 til 2012, fra 91 til 49», skriver han i boka.

Det er sant, men gir et fullstendig misvisende bilde. I ærlighetens navn legger han riktig nok til at antallet fødsler de to foregående årene var 72 og 84, slik at en grundig leser kan forstå at 2011 ble valgt fordi det gir en dramatisk effekt (HALVERING!), ikke fordi det er et representativt år.

Det Lippestad ikke nevner er at 2012 var et bunnår. For i 2014 ble 74 barn født med Downs syndrom. Det er en høyst problematisk unnlatelse. Dette er tall som er offentlig tilgjengelige på Folkehelseinstituttets nettsider, og det er trolig disse tallene Lippestad baserer seg på. Når han da unnlater å nevne at det er flere barn som ble født med Downs syndrom i 2014 enn i 2009, vitner dette om en mann med en agenda, som er villig til å vri på fakta for å få fram poenget sitt.

Så til poenget Thoresen peker på. Hun skriver med rette at jeg «anklager Lippestad for å viderebringe «myten» om at 9 av 10 av de over 38 år som venter barn med Downs syndrom velger abort.»

«Ifølge Sterri er dette feil, fordi halvparten av dem som får tilbud om fosterdiagnostikk sier nei. Men hvis du per definisjon «venter barn med Downs syndrom», så har du fått det påvist gjennom fosterdiagnostikk. Dermed er tallene fra Medisinsk fødselsregister helt korrekte, og ingen «myte» som Lippestad viderebringer», skriver hun videre.

Her benytter Thoresen seg av et retorisk triks. Å «vente barn» med en egenskap forutsetter altså at du vet om fosterets egenskaper. Dette er ordkløyveri, som skjuler den substansielle innvendingen jeg kommer med. Så la meg utdype poenget.

De «9 av 10» Lippestad og andre bruker i debatten om sorteringssamfunnet, gir et klart etterlatt inntrykk: Ni av ti foster med Downs syndrom blir abortert bort.

Sannheten er at de «9 av 10», stammer fra en oversikt over hvor stor andel av de over 38 år som allerede har takket ja til fosterdiagnostikk som ender med å ta abort om de får påvist et trisomi-avvik.

Hvis alle som fikk tilbud om fosterdiagnostikk sa ja, ville ikke denne presiseringen betydd noe som helst. Men det er langt fra alle som takker ja til fosterdiagnostikk. I Sogn og Fjordane er andelen som sier ja 30 prosent. I en storby som Trondheim er den på rundt 50 prosent. Lenge har snittet i landet vært det samme som i Trondheim. Nå er det trolig noe høyere.

Dette er ikke en liten eller ubetydelig forskjell. For dem som sier ja til fosterdiagnostikk er trolig en selektert gruppe; den består av de som allerede er mest interessert i å ta abort hvis prøven skulle vise seg å være positiv. Mange som sier nei til diagnostikk tenker nok at det får gå som det går.

Derfor blir det så feil når Lippestad skriver: «Hvor frivillig er det egentlig for vordende mødre over 38 år å akseptere tilbudet om fosterdiagnostikk, når begrunnelsen er risiko for at du føder et barn med annerledes egenskaper, for eksempel Downs syndrom? Statistikken gir vel egentlig svaret: Ni av ti familier velger å avbryte svangerskapet gjennom abort.» Eller et annet sted: «Ni av ti foreldre velger altså denne løsningen.»

Når folk som Lippestad uttrykker seg på denne måten gir de et feilaktig inntrykk av at Downs syndrom er nær utrydding. Og han gir ikke bare det inntrykk, han formulerer det i klartekst: «I vårt samfunn prøver vi å utrydde mennesker med Downs syndrom.»

Ironisk nok er det i etterkant av denne formuleringen Lippestad for første gang er tilnærmet presis om hvordan det hele henger sammen. For etter at han skriver at vi «utrydder mennesker med Downs syndrom» går han videre til å si at: «Vi har teknologi til å oppdage at et barn har Downs syndrom før det blir født. Det resulterer i at nærmere 90 prosent av norske kvinner som får påvist Downs syndrom hos fosteret, tar abort.» (min utheving.)

Det stemmer. Men dette er altså første gang han nevner presiseringen «påvist». Og når Lippestad aldri tar seg bryet med å understreke at det er mange som ikke en gang ønsker å få vite om fosteret har et avvik, etterlater det et feilaktig bilde. Hva du ikke sier er noen ganger like viktig som det du faktisk sier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook