NEDERLAG: Knut Arild Hareide talte til KrFs landsmøte etter at det ble klart at det ble blå seier. Dermed tapte partilederen, og vil derfor gå av. Video: NTB Scanpix Vis mer

Abortsaken avgjorde retningen for Norge, i år 2018 e. kr.

I KrF trumfer abortspørsmålet alt. Det avgjorde partilederens skjebne, og dermed landets vei videre.

Kommentar

Det var tidlig formiddag på Gardermoen. Den mye omtalte voteringsrekkefølgen var avgjort. Knut Arild Hareide, nestleder Kjell Ingolf Ropstad og parlamentarisk nestleder Hans Fredrik Grøvan hadde holdt sine innlegg om rød, blå eller gul retning. Det var tid for å debattere retningsvalg. Men først; det var tid for å synge.

«Ta vare på livet» er tittelen på KrF-sangen som synges i slike sammenhenger. Den har fire vers, som alle avsluttes med formaningen "Ta vare, ta vare på livet!" Men temaet i de fire versene er forskjellige, og kommer nødvendigvis i en bestemt rekkefølge:

Første vers - de svake, og det ufødte liv.

Andre vers - miljøvern, fattigdom og krig.

Tredje vers - velferdssamfunnet.

Fjerde vers - den kristne kulturarven.

Denne rekkefølgen er ikke tilfeldig. Hvis det hadde blitt en votering over rekkefølgen på versene, hadde første vers garantert blitt stående som nummer én. Kampen mot det såkalte sorteringssamfunnet, og mot abort, er KrFs soleklart viktigste sak. Etter å ha hørt sangen, og etter å ha hørt engasjementet i de ulike innleggene under debatten, virket egentlig saken avgjort. Dette kom til å stå om abortspørsmålet. Det var dette som ville avgjøre veivalget for KrF, og dermed; det var dette som kom til å avgjøre veien videre for Norge. Jonas eller Erna? Den med den mest fristende abort-politikken som ville bli den neste statsministeren. Slik er den politiske virkeligheten i Norge, år 2018 e. kr.

Selvfølgelig er det andre politiske saker med i bildet. Både Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad holdt gode taler hvor de redegjorde for dokumenterte, realpolitiske forkjeller. Hareide brukte stemmegivning i Stortinget som bakgrunn, og trakk fram politikkområder hvor partiet hadde hentet støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet - bistand, ideell sektor, landbruk, alkoholpolitikk og søndagsstengte butikker. Ja, til og med SV ble ufarliggjort - de har stemt for KrFs forslag å kraftig øke barnetrygden kraftig, sa Hareide.

Ropstad hadde samme, konkrete tilnærming i sin tale: han hadde sittet i energi- og miljøkomiteen på Stortinget mens de rødgrønne var i regjering, og fortvilt over at klimapolitikken ikke ble flyttet «en millimeter». Før han ramset opp gjennomslagene KrF hadde fått med Ernas regjering, og toppet det med storslegga mot Senterpartiet. Han ville rive ned bildet av partiet som etter Hareide-fløyens oppfatning står nærmest KrF i verdispørsmål.

Og lyktes ganske bra med den drepende punchlinen «Vi har større drømmer enn å gå til valg på lavere bensinpriser».

Men det var abortsaken de to brukte mest energi på. Og det var her den avgjørende skillelinjen i salen gikk: mellom de som vil sette alt inn på endring av abortloven, og de som vil innse tapet, og bruke politisk kapital på gjennomslag i andre saker.

Hareide kom likevel ikke helt tomhendt til abortforhandlingsbordet. Selvsagt ikke. Han hadde noe å kontre med, etter at Ropstad, bak Hareides rygg, midtveis i denne KrF-valgkampen spilte ut sitt krav om forhandlinger for å endre abortloven. Et krav Erna Solberg lynraskt kvitterte ut.

Hareides tilbud til KrFs landsmøte var 4000 færre aborter innen 2028. Hvorfor så matematisk? Svaret finnes i en gammel avtale som KrF fikk i stand med Arbeiderpartiet og Senterpartiet på Stortinget i 2015, om opplysningsarbeid mot abort, og økonomisk støtte til familier med et mål om en tredjedels nedgang i antall aborter innen ti år. Høyre, Frp og Venstre stemte mot.

Men det var det liksom ikke like mye schwung over Hareides tilbud. 4000 færre, ti år fram i tid, eller umiddelbar tilfredsstillelse - en «historisk mulighet til å endre abortloven», som Ropstad og flere andre mante fram fra talerstolen.

Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket, kan man si. Eller mer tydelig: Når KrF lukter muligheten til å få gjort noe med abortloven, trumfer det alt annet. «Vi er forpliktet til dette» i «vår skjebnetime», som en av delegatene sa halvveis truende, halvveis formanende fra talerstolen under debatten.

Hareides forslag til veivalg var et verdivalg, men det var også et klart, strategisk veivalg. Basert på en kalkulert vurdering av velgergrunnlaget til KrF framover. Skulle KrF komme seg unne sperregrensespøkelset, måtte de fri til nye velgergrupper. Bygge ut profilen og dyrke sosialpolitikk, distriktspolitikk og klimapolitikk. Dette veivalget betinget at abortspørsmålet ble tonet ned, og det var tilslutt det som felte ham.

I stedet vant Ropstad. Og Erna Solberg. Men vinner KrF? Det er slett ikke sikkert. Det er trolig ikke flertall på Stortinget for å stramme inn abortloven. Kanskje klarer de å lirke på plass en endring som innebærer at det ikke lenger vil være tillatt å fjerne ett eller flere av forstrene i et svangerskap med to eller flere fostre.

Men den saken kommer til å være usedvanlig vanskelig å få gjennom i Stortinget, og usedvanlig upopulær i befolkningen. Hvis dette er en strategi for KrF videre framover, så er det nok ikke en vekststrategi. Men det er kanskje ikke viktigst for KrF, slik partiet er nå. Og det kan i grunn være det samme. Hvis KrF nå fortsetter ferden nedover på meningsmålingene, og faller under sperregrensen ved neste valg, så vet vi i alle fall hvorfor.