Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Absent Minds: Intellectuals in BritainDe fraværende intellektuelle

Polemisk velopplagt tekst, med akademisk substans og en agenda.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Det skal dreie seg om et skittent ord, et ord vi ikke gjerne bruker uten å reservere oss. Et ord som ofte brukes synonymt med «synser» eller «bedreviter». Er du privilegert, har du kanskje hørt det hvisket over et middagsbord i Ullevål Hageby. Eller du har sett det på trykk, i et trassig, fandenivoldsk forsøk på å skape et motspråk, i Klassekampen, Dag og Tid eller Morgenbladet. Og så i Dagbladet, da.

DENNE VÅREN har Cambridge-professoren Stefan Collini utgitt over fem hundre sider om ordet «intellektuell». Det er en polemisk velopplagt tekst, med akademisk substans så vel som en agenda. Tittelen «Absent Minds» refererer altså til disse man gjerne oppfatter som distré, virrete og fjerne i blikket, og til de forestillinger britene har om dem.Intellektuelle, det er noen jålebukker på kontinentet, har britene ofte tenkt. Eller som Neal Ascherson har uttrykt det: en engelsk intellektuell er enten ikke engelsk, eller, hvis han kan vise til helt ut pålitelig dokumentasjon av nasjonalitet, ikke intellektuell.

ET AV COLLINIs funn er imidlertid at slik er det i de fleste land. Det han kaller «fraværstesen» - at intellektuelle er noe man har andre steder, til andre tider - finnes i nesten alle land vi liker å sammenlikne oss med. På tross av ulikheter: i anglosaksiske, germanske, slaviske og skandinaviske land, har begrepet «intellektuell» flust av negative konnotasjoner. Og gresset er alltid grønnere i Frankrike. Overalt ellers er de intellektuelle marginalisert, mindreverdige, borte, borte.I en Dagblad-kronikk tidligere denne våren kommenterte Timothy Garton Ash Collinis bok. Han brukte anledningen til en litt i overkant suveren påpekning av at britene for tida er franskmennene intellektuelt overlegne. Det er knapt nok Collinis poeng.Først og fremst tar Collini et oppgjør med britisk anti-intellektualisme, samtidig som han, gjennom presise historiske analyser, setter en del romantiske oppfatninger av den intellektuelle i perspektiv.

COLLINI IDENTIFISERER tre ulike hovedbetydninger av «intellektuell». Den viktigste er den han kaller den kulturelle betydningen. Intellektuelle er individer som har opparbeidet seg et omdømme ut fra en ekspertise, og som med denne kulturelle autoriteten henvender seg til et ikke-spesialisert publikum, til dels på andre felt enn sitt eget. Dertil har man intellektuelle som sosio-profesjonell kategori (stort sett universitetsansatte) og i sin mer subjektive betydning (hun er «litt intellektuell»). Det er i den første, kulturelle betydningen at intellektuelle så ofte påstås å være utrydningstruede.Metoden er å studere begrepets historie. Det gjør Collini gjennom å analysere hva som har skjedd når ordet er blitt ytret i den offentlige debatten. I en oversikt over litteraturen på området, og i møte med skikkelser med et mer eller mindre ambivalent forhold til sin egen status som intellektuell, det være seg Orwell, R.G. Collingwood, T.S. Eliot, A.J.P. Taylor eller A.J. Ayer, utfører Collini et suverent ryddearbeid. Det er umulig å yte disse sofistikerte og mangefasetterte analysene rettferdighet her.Når vi forbedrer vår historieforståelse, kan vi settes fri fra begrensende forestillinger om fortida, forestillinger som binder oss i nåtida. Det er her Collinis nitide undersøkelser synes så riktige. Og det er slik de inspirerer til tanker om at vi kunne trenge en liknende begrepshistorisk undersøkelse på norsk. Collini viser at vårt ideal om den intellektuelle i stor grad er basert på én historisk manifestasjon av rollen, den som vokste fram i Frankrike etter Dreyfus-saken, og som hadde sin storhetstid i de midtre tiåra av det forrige århundret. Dette særskilte historisk idealet bør ikke uten videre gjøres ensbetydende med begrepets logikk og dets kulturelle funksjon.

PERSPEKTIVET ER dypt uromantisk. Tidvis kan det også virke grunt kulturoptimistisk. Og kanskje ender han opp i en litt lettkjøpt pragmatisme, som ikke helt tar alvorlig den tradisjonelle engelske skepsisen overfor det abstrakte. Han gjør rett i å peke på det illusoriske i en altfor rendyrket forestilling om den intellektuelles «renhet». Men likevel undervurderer han betydningen av en relativ autonomi. Alle er vi selvfølgelig situerte, men en formell grad av fristilling kan likevel være vesentlig for å få fram ytringer som er ikke-instrumentelle og uten opportunistiske hensikter.«Absent Minds» oppfordrer til debatt. Boka bør bli pensum for alle som føler trang til å mene noe om begrepet «intellektuell».Hvordan lever denne skikkelsen i våre norske forestillingsverdener? Kanskje som en passe pompøs, litt manisk type, alltid med et manifest på baklomma, anklagende blikk og sterk vilje til å blande seg inn i andres saker - og høyt i toppen en alpelue. I motsetning til oss andre - i vårt i hovedsak så velsignet egalitære land - som har beina på jorda, lua i hånda og hodet der det skal være: under armen.

«FOLK ELSKER Å KLAGE over Dagbladet», skrev Kjetil Rolness 1. juli, og la til i parentes: «det er en av øvelsene som definerer en norsk \'intellektuell\'». Intellektuelles klaging over de medier de til enhver tid har til rådighet, er ikke illegitim, men den kan lett komme til å romantisere fortidas offentligheter. Det relevante publikum for intellektuelles ytringer har alltid vært begrenset og segmentert.Men kanskje er det på tide å kvitte seg med hermetegnene Rolness nokså rituelt utstyrer vårt ord for dagen med. De følger gjerne med dette norske substantivet, når det da ikke foregripes av ordet «såkalt».Det kan være på tide å komme videre, forbi alpelua. Fordi vi som samfunn trenger at noen opptar denne rollen, må den kanskje demystifiseres. Vi trenger stemmer som presenterer overraskende perspektiver og alternative dagsordener, som kan tilby mer analytiske, kritiske og velformulerte innganger til samtida.

SETT FRA DEN intellektuelles side, kan det være noe deilig narsissistisk ved å drømme om andre kulturer hvor sånne som en selv blir tatt så mye mer alvorlig. Men som tenkning er det en heller slapp øvelse.Selvsagt er man pålagt begrensninger. Og selvsagt må vi også prøve å forbedre vilkårene for intellektuell virksomhet. Men kanskje bør vi begynne med å ty til Collinis beckettske formular: «Prøv igjen, mislykkes igjen, mislykkes bedre neste gang.»Det handler om oss. Her og nå. Ikke da og andre steder. Collinis bok viser at det er tvilsomt om de intellektuelles paradis finnes noen steds - kanskje ikke en gang i Paris.