Absolutt kattepine

Fomlesen fomler, selvfølgelig. Den dør er ikke snekret, som ikke smeller til ham. Men han burde holdt seg til fomling i et lite format.

Lars Viks godhjertede kloms har ikke nok å by på i halvannen time, og det han har går i sneglefart. Slapstick må ha høyere tempo. Alt som faller, skramler, deiser og slår rundt den arme Fritjof ser her ut til å forulykke i sakte film i likhet med mannen selv.

«Fomlesen i kattepine» skilter med én herlig figur, og det er superskurken Rex Dobermann alias Sverre Anker Ousdal. Mannen er en liten fest av utstudert ondskap, men en enslig svale er som kjent ikke mer enn akkurat det. Dobermann vil utrydde alle kattene i byen Kattesand. Fomlesen slumper til å bli deres redningsmann i spann med skurkens datter Tess (Henriette Steenstrup), en kvinne i nød av den gamle skolen. Uansett hva Tess gjør, virker hun handlingslammet. Det er noe mer tak i skurkeassistenten Britt Bull i form av Mia Gundersen.

De langtrukne forviklingene lider av en slående mangel på temperatur. Det hjelper ikke at dialogen mildt sagt er knapp. En moderne Buster Keaton/Chaplin-figur som Fomlesen krever dessuten en bedre skuespiller enn Vik. Formen er krevende. Der en Keaton frir til våre mest sentimentale dyp med en gest eller et blikk, blir Fomlesens forsøk på tilsvarende bare fomlete.

Heller ikke tilstedeværende representanter for målgruppa så ut til å engasjere seg nevneverdig i kattepinen.

SEIG FOMLING: Fomlesen (Lars Vik) har ikke nok å by på i halvannen time.