Absolutt tabloid

Dagens Næringslivs kåring av Tidenes album blant sine lesere representerer en fullbyrdelse av ungdomsopprøret. Det var lyserødt fra første stund.

MISUNNELSESVERDIG

bør det ha vært for alle tabloidjournalister som ikke jobber i Dagens Næringsliv å følge avisas artikkelserie og kåring av tidenes album innen pop og rock. For, som avisa skriver i en formodentlig avsluttende lederartikkel etter halvannen måneds herlig føljetong: «Nær 50 år etter Elvis omslutter ungdomskulturen alle yrkesaktive nordmenn.»

Det er mange lesere, det!

Alle har et forhold til noen av artistene, gruppene, vinyl-lp-ene eller cd-samlingene som har vært trukket fram. En tilsvarende serie om jazz ville hatt en langt mindre leserkrets, fordi musikkformen er smalere og mer krevende. Og rangeringen av de 100 beste bøkene gjennom tidene forleden skapte mer følelse av ugjorte lekser enn glede over gjenkjennelse hos de fleste avislesere.

Atskillig flere har en oppfatning om Pink Floyds «The Dark Side of The Moon», som DNs lesere kåret til Tidenes album. VGs lesere ville formodentlig hatt et annet album på topp som enda flere ville nikket til. Men mye av listefyllet ville vært det samme. Popen og rocken favner vidt, men rommer så mye at den enkelte kan smykke seg med sin egen påstått sære smak. Den gir oss identitet. En Stones-tilhenger liker (formodentlig) og signaliserer (definitivt) noe annet enn en Beatles-fan. Middelaldrende menn med barbert isse og svarte klær, ville følt seg som transvestitter om de ble oppdaget nynnende på Cliff Richards «Living doll». Og mange av dem som dyrker klassisk, eller jazz, eller begge deler, fnyser av hele greia.

Det handler ikke lenger om en ungdomsgruppes kulturelle fellesgods, men om de fleste nålevende generasjoners. Vi som trodde ungdomsopprøret ville ta seg nye former og bli en skiftende, men permanent konflikt mellom 15- 25-åringer og resten, tok feil. Vi er «alle» blitt en del av den såkalte ungdomskulturen. Vi trodde at popstjerner hadde omtrent like lang varighet som en fotballspiller. Nå er vi oss knapt bevisst at Bill Wyman er 67 når vi øver inn ombygde Stones-tekster til lystige 50-årslag.

Da jeg i 1976 (ca.) ble kortvarig medlem i stiftelsen «The House of No Return», et tenkt eldrekollektiv ment for en-gang-i-framtida alderstegne 68-ere som skulle dyrke sin rockemusikk i fred og ro for de unge, syntes jeg det var uttrykk for vill humor. Nå forstår jeg at det var uttrykk for klarsynthet.

Sosiologen Ivar Frønes har for lengst forklart oss at hver generasjon tar med seg sine kultu-relle ytringer fra ungdomsfasen videre gjennom livsløpet. Det kan bety at Moldes og Kongs-bergs jazzfestivalpublikum opptar plassene på gamlehjemmet i noen korte år, før Knut Selsjord, Kalle Lisberg og vi andre rykker inn med albuene og albumene våre og fortsetter diskusjonen. Bare vi har kjøpekraften i behold, vil våre meninger ha verdi og være godt avisstoff.