Absurd innvandringsbyråkrati

Vi er annenrangs borgere i vårt eget nye land.

Ønsket velkommen: Tusenvis av nordmenn som utvandret til USA ble tatt imot på Ellis Island i New York. Her i Norge er vi innvandrere annenrangs borgere, skriver innleggsforfatteren.Foto: Scanpix/AP
Ønsket velkommen: Tusenvis av nordmenn som utvandret til USA ble tatt imot på Ellis Island i New York. Her i Norge er vi innvandrere annenrangs borgere, skriver innleggsforfatteren.Foto: Scanpix/APVis mer

Migrasjon: «Innvandrer» på norsk høres nesten ut som «invader» på engelsk. Fra vikingtokter til invasjonen av Irak, har inntrengere som regel vist seg å være en ekkel opplevelse for alle involverte. Jeg er en homofil amerikaner som giftet meg inn i kongeriket av brunost og olje. I mine år i Norge har jeg lært én ting: Norge har skapt et innvandringssystem som garanterer at innvandrere er annenrangs borgere.

Det skulle vært relativt enkelt å passe inn. Jeg er hvit, utdannet og har bodd i utlandet i mange år. Jeg er lærer med 15 års erfaring. Jeg snakker grunnleggende norsk. Likevel sliter jeg, som mange andre innvandrere. Det er en oppfatning om at innvandrere og asylsøkere blir gitt leiligheter og poser med penger. Men vi kan ikke jobbe, ta norskopplæring eller forlate landet før visumet kommer. Norsk byråkrati er en kafkask reise inn i det absurde. Papirer blir borte og forsinkelser er regelen, ikke unntaket. UDI på engelsk betyr egentlig «usually delayed indefinitely».

Norges system er ikke utformet for å oppmuntre det nyttige som mange innvandrere har å tilby. For å være en utenlandsk lærer i Norge, må du gå gjennom en vandelssjekk og få utdanningen din godkjent (NOKUT). Når NOKUT har fullført, må du gå gjennom Udir., som er nesten den samme prosessen. Norge trenger lærere, men jeg kjenner til forsinkelsene og vet at denne prosessen vil ta år.

På overflaten ønsker Norge at innvandrere assimileres. I USA er det en synke eller svømmetilnærming til innvandrere. Ingen er tvunget til å lære engelsk. En ny innvandrer til Norge som ikke kommer fra EU må gjennomføre 250 timer (lammende) norskundervisning og 50 timer (unyttig) norsk assimilering innen tre år etter ankomst. Det er nannystaten på syre. Det er fornærmende å bli behandlet som barn og halvtullinger.

Innvandrere møter subtil diskriminering. Det er OK. Vi er ikke barn. Den ikke så subtile diskriminering er mer skummel.

Åpne angrep i redaksjonelle tekster ment som konstruktiv kritikk. Utleie til en utlending er uaktuelt for noen. Stillingsannonser oppfordrer aktivt mennesker med innvandrerbakgrunn til å søke, men nesten alle med et ikkenorsk navn arkiveres under S for Søppel.

Det er et hierarki og du må ikke gå ut av det. Svensker=servitører, ikke-europeere=taxisjåfører, andre=pleiere/renholdere. Det er ingen måte å bevege oppover i det norske systemet på. Norge er for nordmenn.

USA absorberte nesten en tredel av Norges befolkning da nordmenn ikke var så rike eller arrogante. Nordmenn kunne være litt mer tolerante. Det er tenkelig at den elendige servicen og forsinkelser innvandrere gjennomgår, rett og slett er fordi nordmenn vet at innvandrere ikke vil eller kan klage. Selv om de gjør det, hvem bryr seg? Ingen lytter likevel. Amerikanere som står overfor andre klagende amerikanere (eller de som ikke er enig med dem), roper «Love it or leave it!» Hvis det bare var så enkelt. Innvandrere tilfører noe til kongeriket av brunost og olje. Vi er ikke inntrengere. Vi er annenrangs borgere i vårt eget nye land.