Absurd sovjet-kitsch

Djervt og annerledes, men holder ikke hele veien til Moskva.

FILM: Ei gruppe unge, sterke mennesker står på taket av en buss som farer gjennom et stort og åpent landskap - mot Moskva. Hodene er oppadvendte, blikkene er faste, et rødt flagg vaier i vinden og Den røde armés kor synger kraftig og revolusjonært. Så... får bussen motorstopp. Metaforen kunne ikke passet bedre på sov-jetimperiets fall.

Metaforen passer Jo Strømgren og Runar Hodnes filmprosjekt også. «Mot Moskva» er originalt tenkt, stilfullt gjennomført og estetisk anrettet. Men de djerve ideene om kunsten som presser seg fram gjennom umulige vilkår, faller sammen underveis under et tonn av klisjeer.

Hver eneste lille klisjé fra Sovjetunionens siste dager er med: fra lavpannede KGB-bøller til mystiske horer på slitne hoteller, fra oversminkede blondiner til døddrukken rennesteinsfyll, fra mafiose sukkersmuglere til vodkabælming, revolusjonær musikk og maskuline bjørneklemmer. Her er til og med ruinen av et sovjetbrutalistisk kulturpalass, hemmelig politi i Lada (som også får motorstopp) samt en samovar som bejubles og besynges av et entusiastisk Strømgren-kompani, utkledd som turnerende teatertrupp fra et ikke nærmere angitt sted i sovjet-epokens nitriste landsbygd. Her er med andre ord sovjetkitsch så det holder. Det er så stilistisk riktig at man må bukke av beundring.

Folkene fra dette ikke nærmere angitte stedet snakker «Trond-Viggo-russisk» (slik barn hermer lydbildet i et fremmedspråk), eller gibberish, som Jo Strømgren kaller det når han har brukt liknende effekt i teaterforestillinger som «There» eller «Pianisten». Det fungerer her, dels fordi filmen er tekstet til norsk, dels fordi skuespillerne gjennomfører det med trassig troverdighet, og dels fordi det bidrar til en ytterligere stilisering av filmen.

Selv hovedpersonene er stiliserte sovjetklisjeer: den idealistiske kunstneren Vassi (Thorbjørn Harr) og hans halvkriminelle bror Victoras (Jo Strømgren), som strever seg bort fra provinsen med Moskvas Pusjkin-teater som lysende mål. Drømmen om kunst og penger skal realiseres ved sukkersmugling. En rekke tilfeldige frilansere er rasket sammen til reisen, og alle er de bærere av en eller annen sentimental drøm. Sjåføren på turnébussen drømmer for eksempel om Moskva-verkstedenes skinnende reservedeler. Det er skapt morsomme rollefigurer som ivaretas med passe tragikomikk av et velspillende lag.

«Mot Moskva» sjarmerer på grunn av sin djervhet. Hadde plotet også holdt mål, hadde alt vært såre vel. Men kanskje blir det en kultfilm?