Aki Kaurismäkis fantastiske, realistiske, varme og absurd vittige eventyr om Ms (Markku Peltola) stillferdige strev for å finne en identitet og en menneskelighet han kan leve med, mottok juryens nest gjeveste pris under årets filmfestival i Cannes og ga også Kati Outinen skuespillerprisen for rollen som frelsesarmésoldaten Irma. Hederen er vel fortjent, for Kaurismäki skaper storartet, personlig filmkunst.

Hunden Hannibal

Frelsesarmeen, hvori opptatt et orkester med uventet sans for dansbar jubelrock med tekster om det djevelske, inntar en vesentlig plass i Ms tilbakeføring til livet - med den forsagte Irma som kjernen i et håp om kjærlighet.

Vi har også hunden Hannibal, tispe, uten den fjerneste likhet med filmkannibalen fra «Nattsvermeren» hun kanskje er oppkalt etter, rause containerbeboere, en bank solgt til Nord-Korea, samt en svært samvittighetsfull bankraner. Ikke mange andre enn Kaurismäki kan skape løssluppen humor av at to gravalvorlige paragrafryttere resiterer store deler av den finske løsgjengerloven og reglene for mentale pasienters rettigheter.