Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Absurdistan»

Av Bjørn-Magne Stuestøl.

|||PRESENTASJON

Absurdistan is a term sometimes used to satirically describe a country in which absurdity is the norm, especially in its public authorities and government.
- Wikipedia

Seriens utgangspunkt

Historie er for mange det minst interessante og nyttige faget de må pløye gjennom på skolen; en masse kjedelige årstall og personer som for lengst er markføde. Men det mange ikke vet, er at historien er full av lederskikkelser som har gjort så mye absurd, at man tidvis kan ha vanskelig for å tro at det er sant. Det ligger en del visdom i uttrykket «Virkeligheten er ofte merkeligere enn fantasien».

Eksempelvis: De fleste som var litt voksne på 90-tallet visste at Jeltsin var sørpe full mye av tiden. Men hvor mange viste at han under et statsbesøk i USA i 1995 hadde ravet rundt på Pennsylvania Avenue kun iført undertøyet sitt på jakt etter pizza? Eller hva med pave Johannes XII, som på 900-tallet som gjorde et av Vatikanets palasser om til privat bordell? Sølibatet var ikke så viktig den gangen, tydeligvis. Eller hva med den spanske kong Philip III (1578-1621), som døde av overoppheting av å sitte for nærme peisen. Hoffets etikette tillot nemlig ikke kongen å flytte på stolen selv.

Kvinnene har ikke vært stort bedre selv. Den kinesiske keiserinnen Wu Zetian krevde at alle menn som ba om audiens hos henne skulle utføre oralsex på henne for å vis at de underkastet seg hennes makt. Eller den blodtørstige Erzsébet Báthory av Ungarn, som badet i blodet til tjenestepiker for å beholde sitt ungdommelige utseendet.

Ved siden av været, så er politikk og politikere noe av det nordmenn flest elsker å klage mest over. Men som enkelte av eksemplene over viser, så er selv ikke Torbjørn Jaglands famøse «Bongo fra Kongo»-utspill i nærheten av gærning-divisjonen til mange av lederne jeg har klart å spore opp i forarbeidet for denne serien. Etter å ha lest min serie så vil jeg at leserne skal sitte igjen med to følelser:

1.    Gleden av å ha lært noe nytt på en morsom måte.
2.    Takknemlighet for at vi har de kjedelige politikerne vi har.

Seriens oppbygging er å presentere en-rutere med noen av de mest absurde episodene opp gjennom historien (for det meste de ikke fullt så koselige) som er utført av konger, presidenter, generaler, religiøse ledere, osv med en liten saklig tekst som forklarer hvem som gjorde det, og hva vedkommende gjorde. Så ha en liten vitsetegning som tar hele historien litt på kornet. For å fremheve det historiske elementet, så fargelegges hele serien også i sepiafarger. Dette er en betegnelse på fargene som er på gamle fotografier som er blitt farget av alderdom.

Menneskeheten har nå stampet rundt i 10.000 år med vårt sosiale eksperiment kalt sivilisasjonen. Og med en ny religion nesten hvert år og minst en krig pågående hver dag helt siden starten, så det er nok hendelser og gærninger å ta av. Selv den dag i dag er det en masse eksempler å ta av. Som f.eks. Nord-Koreas kjære leder Kim Jong Ill, Italias tøysekopp Berlesconi, eller Libiyas Gadaffi som blant annet nylig mente at Sveits ikke var et riktig land og burde bli avviklet.

Av erfaring fra sladderpressen så har mennesker fra tenårene og opp, fra de fleste land i verden, en enorm kjærlighet for sladder og dritt om maktpersoner. Det avmystifiserer og gjør disse tidvis ellers så mektige maktpersonene plutselig menneskelige, og de mister mye av den symbolske kraften sin. Dette sammen med at unyttig informasjon og morsomme historier alltid har fungert bra som samtalestoff i selskaper og sammenkomster, gir serien et enormt potensielt publikum. Den innsnevrer seg ikke til å bare rette seg mot en håndfull interesserte med spesifikke popkulturelle interesser, geografisk plassering eller kulturell tilhørighet, men vil skape interesse om man så er i Norge, Tyskland, USA eller Asia. Alle vil kunne kjenne seg igjen med at lederne sine er tidvis fullstendig udugelige, men med mindre man lever i et diktatur, så vil det alltid ha vært en eller flere ledere som vil få deres egen til å virke som Nobel-materiale.

image: «Absurdistan»
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media