Absurdistisk satire over sosiale medier

Anmeldelse: «The Lobster»

FILM: Yorgos Lanthimos’ «Dogtooth» er en av 00-tallets beste og mest formfullendte debutfilmer, og introduserte verden for en særegen regissørstemme som hadde funnet den perfekte balansen mellom form og innhold på første forsøk. Dermed skapte den også skyhøye forventninger til Lanthimos’ videre produksjon, som både oppfølgeren «Alps» og hans første engelskspråklige film «The Lobster» har strevd med å innfri.

The Lobster

5 1 6

Drama, komedie, science fiction

Regi:

Yorgos Lanthimos

Skuespillere:

Colin Farrell, Rachel Weisz, John C. Reilly, Léa Seydoux, Ben Wishaw m.fl.

Premieredato:

12. august 2016

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

The Lobster

«Dårlig brukergrensesnitt»
Se alle anmeldelser

Lover
«The Lobster» er en absurdistisk fabel lagt til en nær framtid, eller parallell virkelighet, hvor det er forbudt å være enslig. Her fraktes mennesker som mislykkes i å finne en livsledsager til et hotell hvor de får 45 dager på seg til å danne par med en av de andre gjestene, og dersom de ikke greier det, blir de forvandlet til et valgfritt dyr og sluppet ut i det fri.

Filmen åpner med at hovedpersonen David (Colin Farrell) sjekker inn på hotellet etter at kona hans har forlatt ham til fordel for en annen mann. Selv om han raskt får god kontakt med et par av de mannlige gjestene (Ben Wishaw, John C. Reilly), viser det seg langt vanskeligere å finne en romantisk partner.

Faktisk er det ikke før han sendes ut på jakt etter de mystiske einstøingene som lever i skogene rundt hotellet, at han finner en kvinne han har lyst til å leve sammen med (Rachel Weisz), men dessverre er deres kjærlighet forbudt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regler
En stund fascinerer «The Lobster»s diskrete absurditeter som ren underholdning. Lanthimos er en stilsikker regissør, og hans tredje film preges av vakre bilder i kalde fargetoner og en tilnærming til rytme og bevegelse som sender tankene hen til Roy Andersson. Hos Lanthimos er komedie og tragedie eneggede tvillinger, og denne flytende overgangen gjenspeiles i det faktum at det kun er små detaljer som skiller den verden vi presenteres for på lerretet fra vår egen.

Etter hvert som filmen avslører stadig nye fasetter av sitt bisarre univers blir det imidlertid klart at det ligger et slags mønster i bunnen. Så å si all verbal kommunikasjon i «The Lobster» foregår i det samme upersonlige toneleiet, og de fleste rolletolkningene har et flatt og nærmest autistisk preg, som om skuespillerne var forhindret fra å ta i bruk sitt fulle uttrykksregister. Dertil kommer det faktum at all mellommenneskelig omgang er regulert av innfløkte retningslinjer som umuliggjør spontanitet og ureglementert entusiasme.

Retningslinjer
Disse elementene gjør det nærliggende å tolke «The Lobster» som en satire over kjærlighetens kår i en verden der sosiale medier definerer rammebetingelsene for menneskelig kontakt. Det er som om menneskene som befolker dette universet har smeltet sammen med brukergrensesnittene i datingappene sine, med det resultat at sentrale menneskelige erfaringer og omgangsformer ganske enkelt har blitt eliminert. Og den store tragedien – eventuelt punchlinen – er ikke at denne irrasjonelle praksisen gjør disse menneskene ulykkelige, men at den gjør dem såpass emosjonelt avstumpede at den eneste følelsen de er i stand til kjenne på er et trykkende, uspesifisert savn.

«The Lobster» nevner naturligvis aldri sosiale medier med et ord. Snarere spiller den ut sin dystopiske visjon av moderne kommunikasjon som en svart og underfundig komedie som publikum kan humre over, helt til latteren en vakker dag blir sittende fast i halsen.