Abu Nidal og hans barn

Vi så for oss et samfunn der det var mulig å leve sammen uten at religionen tok overhånd, et samfunn der religion var politisk irrelevant.

Meninger

Det er knapt noen som tror på fred og harmoni lenger, men de fortsetter å drømme om et bedre liv for sine barn, i et land der de er velkomne.  

For en del år siden satt jeg på med en bil som prøvde å manøvrere seg gjennom Lahore sentrum. Trafikkbildet var forvirrende. Biler og motorsykler suste inn og ut av ledige mellomrom, bråstoppet, blinket uforutsigbart med lysene og vinglet formålsløst i veibanen, nesten som om de hadde fått seg et glass for mye, selv om det var midt i Ramadan.

«Her er det bare ett råd som gjelder», sa sjåføren, en sekulær pakistansk intellektuell med nok galgenhumor til å overleve.
«Ikke se på blinklysene og veivingen med armene, bare følg med på hjulene på bilene foran.»

Egentlig snakket han ikke om trafikken, men om den ulykksalige politiske situasjonen i landet, der søkkrike godseiere, mektige offiserer og religiøse ledere konkurrerte om makt, og hvor middelklassen aldri hadde fått sjansen. Å høre på hva politikerne sa, ville bare virke forvirrende og avsporende, noe som da også var hensikten. For å forstå politikken, måtte du se på hva de gjorde.            

Under et besøk i Israel og på Vestbredden tidligere i år, kom denne erfaringen stadig tilbake, og den er ikke svekket etter bombingen i Gaza. Du må se på hjulene, ikke hvordan de geberder seg.

Ja, det er relevant at Hamas er religiøse fanatikere og Fatah korrupte og ineffektive, men for å forstå forholdet mellom israelere og palestinere, må du dukke unna kommunikasjonsbyråenes avsporinger, unngå lynavlederne og i stedet telle lik og overgrep.            

OK, la oss begynne. Hvor mange murer har palestinerne bygget, hvor mange israelere har de torturert og drept, og hvor mange israelske barn på vei til skolen fører de hver dag inn i trange metallbur, der barna risikerer å bli stående en time eller mer, i stekende sol, uten forklaring? Hvor mange nyanlagte palestinske byer befinner seg for tiden på israelsk territorium, og hvor mange palestinske veier er forbudt område for israelske kjøretøy?            

En dag ble jeg tatt med på besøk til Abu Nidal, som bor i en landsby like utenfor Jerusalem. Muren er bygget inne på Vestbredden, slik at det israelske territoriet i praksis er blitt utvidet med noen kvadratkilometer her og der, med det resultat at mange palestinske landsbyer befinner seg på den israelske siden. Det er ubehagelig og ikke minst tidkrevende å passere israelske sperringer og soldater hver dag på vei til gjøremål, men bor du i en slik landsby, har du ikke noe valg.            

Abu Nidal hadde nokså lite felles med sin navnebror, den militante palestinske aktivisten som døde i 2002. Denne Abu Nidal var en mann med smilende øyne, i midten av sekstiårene, og han bodde i et av landsbyens største hus med to av sine sønner og sin datter. På et høydedrag til høyre lå en større israelsk bosetting, med nye boligblokker, grøntarealer og høye gjerder rundt. Mot venstre var det mulig å skimte noen av Jerusalems forsteder. Rett ned lå muren og bak den en vei der bare israelske biler hadde adgang.

«Jeg mistet halvparten av oliventrærne mine da de bygget den», forklarte han. Erstatningen han og mange andre palestinere ble tilbudt, var av en slik art at ingen tok imot den. Abu Nidal snakker hebraisk og arabisk, men lite engelsk, og han ble tolket av antropologen Efrat Ben-Ze'ev, som har skrevet «Remembering Palestine in 1948» om det kollektive erindringsarbeidet på begge sider.            
Lenge gjorde Abu Nidal gode penger på et bygningsfirma som tok oppdrag i Israel. Nå var han pensjonist, men dyrket blant annet oliven, sitrus og grønnsaker i den stadig ganske romslige hagen. Vi satte oss i skyggen der vi fikk servert kaffe av hans barhodede, ugifte datter.

«Før var ikke det noe problem», kommenterte faren med en hoderysting - «men nå er hun nødt til å dekke til hodet bare for å gå ned i landsbyen og handle.»            

Abu Nidal hadde sluttet å tro at barna kunne få det til i hjemlandet. Det er begrensede økonomiske muligheter for dem som bor på den krympende Vestbredden, og det er dessuten færre og mer usikre jobber for palestinere i Israel nå enn bare for noen år siden. Mange ønsker å komme seg ut, og noen klarer det. En av sønnene hans klarte nylig å få oppholdstillatelse i Sverige, hvor han nå arbeider som faglært elektriker. Han bor der sammen med en svensk kvinne.

For de to andre sønnene er situasjonen mindre lovende. En av dem ble ufør etter å ha sittet i israelsk fengsel for noen år siden, for øvrig sammen med faren. Han er ikke lenger i stand til å jobbe. Den andre arbeidet inntil nylig i den israelske bosettingen like ved, men fikk sparken og er nå arbeidsløs. Abu Nidal uttrykte fortvilelse over at han ikke klarte å gjøre mer for sine voksne barn. Han rullet seg en sigarett av hjemmedyrket tobakk.            

«Jeg hører at svenskene tar inn krigsflyktninger fra Syria nå», sa han etter en stund - «Da kan de vel ta oss også?»
Jeg måtte svare benektende. Palestinere regnes ikke for tiden som legitime politiske flyktninger.            

«Men hva med Norge», fortsatte han - «Jeg hører om folk som har kommet seg dit og som klarer seg bra. Hva om sønnen min reiser dit, og mister passet, og melder seg som politisk flyktning? Han kunne si at han er fra Syria om det er nødvendig. Så kunne han kanskje få seg en jobb det gikk an å leve av?»

Igjen måtte jeg skuffe ham. Jeg tenkte på den nå forlatte palestinerleiren ved Jakobskirken i Oslo, som mottok støtte fra frivillige organisasjoner, men ble ignorert av det offisielle Norge. Dette landet har ikke markert seg som et utpreget forståelsesfullt land overfor papirløse flyktninger, og etter det siste regjeringsskiftet er det enda mindre vennlig innstilt enn før.            

«Hvis han har kontakter som kan hjelpe ham å finne et sted å bo, kunne han kanskje finne seg noe å gjøre i uformell sektor», sa jeg  «men det er ikke egentlig å anbefale. Før eller siden ville han bli tatt, det er ganske små forhold i Norge. Storbritannia eller Frankrike ville være bedre slik sett.»            

Abu Nidal nikket og stumpet sigaretten. Vi skiftet tema og snakket om den palestinske selvstyremyndigheten, forholdet mellom Fatah og Hamas, korrupsjonen og nepotismen internt og den brutale israelske okkupasjonen. Like før vi skulle gå, minnet han om hva slags samfunn de hadde drømt om en gang.           

«Vi så for oss et samfunn der det var mulig å leve sammen uten at religionen tok overhånd, et samfunn der religion var politisk irrelevant. Der du hadde verdi og rettigheter uavhengig av hvem du var. Og så kan du jo se deg omkring nå.»

Han trengte ikke å si mer. Dette handler ikke bare om nærmiljøet på Vestbredden, der Abu Nidals datter og andre palestinske kvinner nå må dekke til hodet når de går ut blant folk, men også om de stadig mer synlige ultraortodokse jødene i Jerusalem og en politisk retorikk, på begge sider, der dagens terreng leses ut fra gamle, mytiske kart. Stadig flere israelere snakker om Judea og Samaria når de mener Vestbredden.

Under antropologikonferansen jeg nettopp hadde deltatt på i Jaffa, var det en eldre israelsk antropolog som syrlig kommenterte, i plenum, at antall kipa'er (den jødiske kalotten) syntes å ha økt dramatisk i dette miljøet bare på noen år. Jeg så meg omkring. Nesten halvparten av mennene hadde på seg en kipa. Det var ingen kvinner i hijab å se, men det har kanskje en sammenheng med at den israelske antropologforeningen ikke har noen arabiske medlemmer.             

Abu Nidals historie minner om at det fantes en tid, bare for noen tiår siden, da troen på en bedre verden var levende, selv i dette plagede området som ligger sammenklemt mellom Libanon, Jordan og Egypt. Nå er det knapt noen som våger å tro på noe som helst.            

På flyet hjem, noen dager senere, leste jeg David Grossmans «The Yellow Wind» fra 1988, ferdigskrevet før den første intifadaen, og utgitt lenge før Israels militære invasjoner på Gaza og byggingen av muren. Men heller ikke den gangen var det mye optimisme. Grossman nevner et forskningsprosjekt der flere tusen israelske og palestinske barn ble bedt om å fortelle hva de drømte om natten.

Mange hadde drømt om møter med den andre folkegruppen, stort sett voldelige. «Og av noen tusen drømmer hos jødiske og arabiske barn, er det ikke én som gir uttrykk for et håp om fred», skrev Grossman den gangen.

Hvordan det forholder seg nå, trenger man ikke mye fantasi for å forestille seg. Men det hindrer ikke Abu Nidal og tusener som ham å håpe på en bedre fremtid for sine barn. Riktignok utenfor deres ødelagte hjemland, som bare synes å være i stand til å skape hat og bitterhet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook