AC/DC på Valle Hovin: Forutsigbarhetens triumf

Du vet hva du vil ha, de vet hva du vil ha.

KONSERT: AC/DC feirer 40-årsjubileum som plateartister i år. Det har vært 40 år uten så mye som et lite duckwalk-skritt utenfor boksen, formelrock opphøyd til en form for langdistanse- og utholdenhetsidrett.

Hvorvidt en stadionkveld — og muligens den aller siste på betonggulvet på Valle Hovin noensinne — med tjue AC/DC-låter skal vurderes som bra eller dårlig handler med andre ord om de virkelig små nyansene: Låtutvalget, lyden, samt kvaliteten og utholdenheten til Brian Johnsons vræling er stort sett de parameterne der en AC/DC-konsert kan feile.

Norges fremste AC/DC-stilist, Petter Baarli fra Backstreet Girls, forhåndsvurderte «hver-kveld-er-den-samme»-setlista til å være rimelig uangripelig, uten øyensynlige mangler hva gjelder klassikere og nødvendigheter. Setlista «spilte» da også utmerket, det er så stint med klassikere at «Back In Black» med stor selvfølgelighet kunne rulles ut allerede som låt nummer fire.

Mangelen på to originalmedlemmer, rytmegitargiganten Malcolm Young (ute med demens) og trommis Phil Rudd (ute etter drapstrusler og dopbesittelse) utgjør muligens noen autentisitetsminuspoeng (noen vil vel også si at Bon Scotts fravær gjør det), men hallo! Det føltes egentlig tightere og mer frampå enn sist de var i landet.

Lyden var spiss og jevnt over intenst høy (AC/DC er et band som til en viss grad nytes best i hi-fi), hvilket i grunnen bare framhevet evighetsmaskinen Angus Youngs riffmesterskap og mangel på plagsom melkesyre i leggene. Soloimprovisasjonene hans på hver side av ekstranummerpausen (det vil si på slutten av «Let There Be Rock» og før «Highway To Hell») var fortsatt befriende cocky, men samtidig upompøse og økonomiske, han er en høyrøstet minimalist på mange måter.

Man vet hva man får på AC/DC-konsert - men også hvorfor man vil ha det: Rockens mest grunnleggende krefter, forelagt av bransjens mest konsistente, ortodokse og ujålete utøvere. Et band hvis evne til å inkludere ordet «rock» i sine låttitler er selve illustrasjonen på den åpenbart bærekraftige miksen av mikroinnovasjon og fullstendig, flere tiår med total stillstand. Endringskompetanse står ikke høyt i kurs her i gården, AC/DCs karriere — og konserter — er og blir forutsigbarhetens triumf.

Intet unntak på Valle Hovin i går kveld, når mørket omsider falt på, fyrverkeriet drønnet over Sotahørnet og de siste tonene av «For Those About To Rock (We Salute You») ringte ut.

Da hadde AC/DC shook us — jevnt, trutt og totalt blottet for overraskelser — all night long. Noe annet skulle tatt seg ut.