Norge får delta på EUs indre marked mot at vi tar imot spillereglene via EØS. Denne inngangsbilletten har hittil vært svært rimelig på energiområdet. I Norden lå vi så langt fremme på kraftsamarbeid at EUs energipolitikk i mange år handlet om å ta oss igjen. Da kostet det oss fint lite å ta imot nye spilleregler fra EU.
De gangene det buttet mot klarte norske myndigheter å jenke det til slik at vi stort sett kunne fortsette som før her på berget. Med tredje pakke tok EU oss igjen, og vi vet ennå ikke helt hva som kommer ut av pågående forhandlinger på en fjerde pakke (også kalt vinterpakken).
Gjennom EØS-avtalen får vi spillereglene i posten. Her har vi et system for å vurdere hvilke EU-lover som er relevante for det indre markedet. Tidligere gikk dette fint, for det kom ikke så mye post på energiområdet. Men det siste tiåret har EU skiftet gir, og EØS-postkassa fylles opp fortere enn vi klarer å ta unna.
Dermed er det ikke rart at det blir en forvirrende debatt her hjemme. For Stortinget skal kun ta stilling til tredje energimarkedspakke fra 2009. Altså late som at det ikke er vedtatt nye EU-lover i mellomtiden og ikke se hen til pågående forhandlinger i EU.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Vi bør fortsette når leken er god. Ikke hoppe av fordi vi frykter den kan bli skummel seinere
KommentarMed EØS-avtalen har vi nå har endt opp med å ligge et skritt bak hele veien. Når EU diskuterer noe nytt, befinner vi oss fortsatt i forrige runde fordi EØS-delen trekker ut i tid. Og når mer omstridte temaer kommer opp, som nå, skaper det usikkerhet og forvirring.
LO har bedt Stortinget om å vente med tredje energimarkedspakke til EU er ferdige med å forhandle fjerde pakke.
Når vi har utsatt dette så lenge er det kanskje ikke så farlig å drøye det litt til slik at mer er avklart. Men vi må vite at EUs energipolitikk i dag ikke står på stedet hvil lenge av gangen. Det er ikke sikkert at det er mulig å få en endelig avklaring på alt som kommer – eller kan komme til å komme.
Innen Stortinget skulle ha ferdigbehandlet en monsterpakke bestående av alle europeiske energilover vedtatt i perioden 2009-2019, ja, da kan det være at EU alt er i gang med nye diskusjoner. EØS-behandlingen er ikke tilpasset et EU som jobber raskt, og det skaper usikkerhet for norske politikere, norsk næringsliv og det norske folk.
For det har blåst mye rundt Acer. Men det er ikke her slaget om norsk suverenitet står. Acer er et organ som skal styrke samarbeidet mellom nasjonale energidirektorater. Det er sistnevnte som ved to tredjedels flertall bestemmer hva Acer skal mene, og det er nettopp det Acer i de aller fleste tilfellene har myndighet til: Å mene.
Slike rådgivende innspill er utvilsomt viktige, men viktigere er at de inngår i en større prosess på energifeltet om å harmonisere regelverk og styrke samarbeid på tvers av landegrenser.
Det endelige vedtaket som gjør dette til juridisk bindende iverksettingsregler tas av Europakommisjonen, sammen med en komite av byråkrater fra nasjonale energidepartement (såkalt komitologi). Olje- og energidepartementet er representert i denne komiteen. Rådet og Europaparlamentet kan trekke i nødbremsen dersom de ikke liker det som kommer.
Alle disse prosessene går uavhengig av hvorvidt NVE får komme på møtene i Acer eller ei. En eventuell garanti fra regjeringa om fortsatt norsk kontroll over vannkrafta (slik Arbeiderpartiet krever) endrer heller ikke dette bildet.
Men EU og Acer kan ikke kommandere europeiske land ut for å bygge kabler. Acer jobber nedenfra og opp, og har ikke lov til å beslutte generelle og bindende regler. Imidlertid kan Acer under svært spesielle betingelser fatte vedtak for enkeltsaker – dersom nasjonale energidirektorater ikke har blitt enige.
Dette er saker der de nasjonale myndighetene ønsker å samarbeide, men ikke har blitt enige om det praktiske. Dette var en juridisk nøtt for EØS-avtalen, men slike saker som havner på Acers bord er frivillig satt i gang av nasjonale myndigheter.
For Norge er det ikke Acer som er hovedutfordringen her, men heller summen av alle EU-lovene som vedtas – enten på «vanlig måte» av Europaparlamentet og Rådet, eller de mer detaljerte iverksettingsreglene som vedtas av Kommisjonen assistert av nasjonale byråkrater. I tillegg utformes en haug veiledere, og det har vokst fram et kobbel av frivillige initiativ for økt koordinering på tvers av landegrenser.
Derfor trenger vi en kontinuerlig offentlig samtale om hva EU driver med, og hva det betyr for Norge. Dette gjelder særlig på energi, for det er i kjernen av norske interesser. Vi kan ikke vente på endelig EØS-avklaring for å ta diskusjonen her hjemme. Vi bør helst være på ballen mens den fortsatt er i spill ute i Europa, ikke ti år etter.
Betyr det at arvesølvet og norsk suverenitet er truet av EU? EUs energipolitikk er et bevegelig mål, så vi vet ikke hva som kommer i framtida. Spillereglene endres over tid, men her er det mer «baby steps» enn revolusjon.
Forhandlingene om fjerde pakke viser i stor grad det: Flere nasjonale regjeringer vil tilrettelegge for eget næringsliv, så en reell energiunion er langt unna.
Norge har nytt godt av adgang til det europeiske markedet, men vi er i ferd med å oppdage at ingenting her i verden er gratis. Fortsatt smaker det mer enn det koster. Norges energikunder bor i Europa, og da er det i norsk interesse å delta i det indre marked.
Det er ingen EU-land som bare har fordeler av felles regler, for av og til utfordres hjemlige praksiser. Men samarbeidet om et felles marked blir vurdert som såpass verdifullt at det er verdt det.
Norge bør likevel være klar over hvor mye inngangsbilletten koster. Ikke minst bør vi oppdatere mottaksapparatet for EØS, for EU ser ganske annerledes ut i dag enn da Norge stemte nei i 1994.
