Action med Schubert

Jason Statham og Ben Foster viser bra samspill i «The Mechanic».

FILM: «The Mechanic» er best når det ikke smeller, når biler lar være å eksplodere og når Jason Statham sparer på kulene. For selv om den tynnhårete briten med raspestemmen knapt nok gidder å skifte t-skjorte mellom filmene, er han en habil skuespiller. De beste scenene er preget av en stilfull og lavmælt macho-minimalisme som mange av oss har sansen for.  

I «The Mechanic» får han i tillegg en verdig sparringpartner i Ben Foster, uforglemmelig intens både i «The Messenger» og som Russell Crowes sidekick i «3:10 to Yuma». Fosters Steve McKenna er ikke en fiendtlig supergangster, men sønnen til Stathams oppdragsgiver, som igjen spilles med sedvanlig hvitskjegget gravitas av Donald Sutherland.  

Bra samspill
Etter tre stykk «Transporter» og like mange «Crank», er Statham denne gangen «mekanikeren» Arthur Bishop, en leiemorder som leies inn fordi mordene hans ofte ser ut som ulykker. På grunn av dårlig samvittighet etter et oppdrag, tar han inn Steve McKenna som lærling og det er samspillet mellom Statham og Foster som gjør «The Mechanic» til en actionthriller over snittet.  

Men dette er ingen buddy-komedie der kyniske kjekkasmeldinger blander seg med kuleregnet: De to er som ild og vann, Statham kontrollert og profesjonell, mens Foster gløder av fortrengt sinne.  

Schubert og Jaguar  
Filmen er en nyinnspilling av en av Michael Winners mange b-filmer med Charles Bronson som mustasjoid hevner. Selve storyen er best i starten, fortalt med økonomi og eleganse av regissør Simon West, som debuterte med «Con Air», en mye svettere affære.

Den ensomme ulven Bishop bor i et designerhus ved elvekanten utenfor New Orleans, pusser på en Jaguar E-Type fra 60-tallet, chiller i en Eames-stol og lytter til Schubert på vinyl. At han tør! I actionfilmer er finkultur som regel et sikkert tegn på at du er skurk.  

Hun svenske fra Cubus-reklamene (Mini Andén) legemliggjør filmens kvinnelige innslag — dama kler av seg og får omtrent like mye spilletid som i tv-reklamen. I stedet velger man å avslutte det som til nå har vært et brukbart karakterdrama med en orgie av flammer og sprengt metall, som om antallet eksplosjoner ble bestemt før man skrev manus.