Action uten spenning

«On Stranger Tides» er den nest beste «Pirates»-filmen, uten at det behøver å oppfattes som en kompliment.

FILM: Du løser ikke 3D-billett til det fjerde verset av «Pirates of the Caribbean» for å bli overrasket. Du gjør det fordi du liker teatralske sjørøvere som er ute etter helt spesielle skatter, det være seg på tropiske øyer eller i verdener hinsides vår egen.  

Likevel synes du muligens at Gore Verbinski kunne vært litt mindre påvirket av hallusinogener da han regisserte den tredje filmen. Det mest imponerende ved «At World's End» var at den ga følelsen av å bli kvalt av en diger, slimete blekksprut — i dagevis. Johnny Depp har selv innrømmet at han spilte inn flere scener uten å skjønne hva som foregikk.  

Lite spenning  
Heldigvis tok Verbinski sin pipe og hoppet videre til «Rango», som passet hans surrealistiske lynne bedre. Han ble erstattet av en koreograf som kan skryte av halvgammel global suksess («Chicago») og fersk universell, stjernespekket fiasko («Nine»). Rob Marshall kan kunsten å organisere sverdsvingende sjørøvere som slåss mot britiske og spanske soldater og det er en lettelse å oppdage at «On Stranger Tides» henger sånn noenlunde på greip. Den frustrerende innfløkte mytologien er rensket bort og manuset er en relativt fri tolkning av Tim Powers? roman «On Stranger Tides».    

Dessverre er Marshall mindre flink til å skape karakterer vi kan bry oss om på et menneskelig plan, slik Verbinski klarte i den første filmen. Både Orlando Bloom og Keira Knightley er borte og kjemien mellom Depp og Penélope Cruz er bare sånn passe, noe som skyldes den spenningsløse historien, ikke skuespillerne.  

To gode scener  
Johnny Depp kler seg ikke opp som Jack Sparrow en fjerde gang for sin egen kunstneriske utviklings skyld, men for en inntekt på minst 30 millioner dollar, gjør han det piratfansen forventer. Arbeidsoppgaven denne gang er å finne Ungdomskilden, en skatt både britene, spanjolene og en viss Svartskjegg er ute etter. Ian McShanes Svartskjegg er bare en klovneskygge av Al Swearengen i «Deadwood», utstyrt med en ondskap som i hovedsak består av en overdose betakaroten.  

To gode scener peker seg ut. Den første er Jack Sparrows besøk hos kong Georg, med påfølgende kjerrejakt gjennom Londons gater. Den andre består av smellvakre havfruer som lurer møkkete sjøfolk opp i stry, en scene såpass mørk og seksuelt ladet at den hadde fortjent å havne i en bedre film.