Actiondokke-fjernsyn

«Gladiatorene» er lørdagskveldens underholdningsserie på TV2, med Mini som kommentator og en serie svensker med for mange muskler i for trange klær. Og på Dagsrevyen var det stjernetreff.

Dagsrevyen hadde to kvinnelige stjerner i Lørdagsrevyen i går: Madonna og vår lokale Sissel Kyrkjebø. Og begge deler handler selvsagt om at de to stjernene har ny plate ute på markedet. Reportasjen om Sissel var en god vri, med fokus på nettopp promoteringssamlebåndet rundt lanseringen. Et samlebånd der alle redaksjoner vil ha sin egen eksklusive vri, der det dreier seg om å fylle dagene med flest mulig intervjuer og opptak på kortest mulig tid.

Så NRK dekket Dagbladet, som laget reportasje om Sissel, de dekket lanseringsfesten for bransjen, de dekket videoopptakene. Resultatet var at man fikk mer ut av reportasjen enn den rene lanseringspraten.

Madonna

- Mange ganger bruker man mer energi på å gi ut platen enn å spille den inn, fortalte Sissel Kyrkjebø - og pekte med det på en effekt av medieeksplosjonen og profesjonaliseringen av musikkindustrien. I gamle dager kunne band som Beatles gi ut en LP eller to i året - i våre dager ruller markedsføringsmaskinene så grundig og profesjonelt og tidkrevende at de aldri ville rukket den samme produksjonstakten. De hadde isteden gitt en endeløs serie nesten likelydende intervjuer på et utall fjernsynsstasjoner. Og de hadde aldri fått lov av plateselskapet å gi ut nye plater før hvert eneste salg var skviset ut av den forrige.

Som Madonna, som morgenen etter MTV-showet i Sverige stilte opp på hotellet til intervju med NRK. En alminnelig prat med en alminnelig stjerne, som stemte Gore og selvsagt kanskje kommer til Norge på neste turné. Man kan jo aldri vite, mente Madonna. Så vet vi det.

Avvæpnende

TV2 sender på lørdagene en norskkommentert versjon av svenske «Gladiatorene». Og «Gladiatorene» er et slags omvendt grep på reality-tv, der gladiatorene er veltrente muskelberg som man bevisst reduserer fra mennesker til actiondokker eller figurer i et dataspill. De blir presentert i vignetter der de måles i styrke og smidighet, og med sine personlige egenskaper redusert til fascinerende beskrivelser som «Seiersgevinsten beholder hun selv, hun er jo først og fremst en vinner». Riktignok må disse gladiatorene av og til snakke, og skuespillerevnene er ikke like store som musklene. Men det er avvæpnende med de farlige gladiatorene som ikke klarer å la være å sprekke opp i smil. Det problemet har man sjelden med de virkelige dataspillene.