FOTOFORBUD: På grunn av et tåpelig fotoforbud, blir vi nødt til å klare oss med dette mobilbildet fra kveldens konsert i Telenor Arena. Foto: Privat
FOTOFORBUD: På grunn av et tåpelig fotoforbud, blir vi nødt til å klare oss med dette mobilbildet fra kveldens konsert i Telenor Arena. Foto: PrivatVis mer

Adele Adkins-dietten

Det er stadig enklere å elske mennesket enn musikeren Adele.

KONSERT: Til å være vår tids bestselgende plateartist, er det sjokkerende lite ved Adele Adkins som skriker 2016.

Synet av hennes relativt sobre konsertproduksjon - et tilslørt tyvehodet orkester, med den glitrende (både bokstavelig og billedlig talt) hovedattraksjonen på storskjerm - får nemlig Miley Cyrus' like Snapchat-vennlige som superstimulerende sirkusshow til å minne om en ekstrem fremtidsvisjon.

Hvilket egentlig bare skulle mangle: Adele er nostalgiker på sin hals.

Med unntak av en og annen sonisk samtidighet på produsentstjernespekkede «25», forsøker 27-åringen å emulere den gang da Otis Redding og Aretha Franklin styrte kloden. Så fanatisk er denne dyrkelsen av det fortidige - når det ikke dreier seg om tapt kjærlighet, står ungdommens flyktighet i sentrum - at hun må finne frem fasttelefonen for å ringe eksen i «Hello»

Passende nok er det dette kuttet som innleder hennes svulmende konsert i Telenor Arena. Med Adele plassert på en pidestall midt blant publikum, syngende for full hals, er det en velkomsthilsen i kjent stil.

Dermed får de omtrent 21 000 sittende tilskuerne igjen for investeringen allerede ved startstreken: Pompøs pop så storslått at livet blir en ubetydelig liten fjert i forhold.

Reaksjonene på åpningslåta - «fantastisk!» gjentar noen like bak meg - vitner imidlertid om at jeg er ganske alene om å kjenne å få bekreftet et problem med Adele. Det er nemlig ikke alltid like enkelt å høre følelsene som angivelig rører seg under den kolossalt kraftfulle røsten hennes.

Det tidlige høydepunktet «One and Only» gjør imidlertid kål på den skepsisen. Ved å dempe den virtuose bravadoen et aldri så lite hakk, heles for en stakket stund gapet mellom musikeren og mennesket Adele.

Det sistnevnte aspektet ved henne trer til gjengjeld frem omtrent hver gang hun åpner munnen mellom låtene.

Ikke bare tar den form som erkebritisk vittighet («I couldn't get what Bob Dylan was saying, but that's why we love him,» sier hun med østlondonsk aksent før Dylan-tolkningen «Make You Feel My Love»), men også et utilslørt ønske om å bli bedre kjent med hver eneste smilende skrott i lokalet - det være seg høyrøstede bergensere, hulkende disipler på første rad, eller folk som har flydd hele veien fra Brasil i ens ærend.

Her ligger vel også mye av nøkkelen til å forstå suksessen Adele: Selv etter million på million på million med solgte plater, er hun fortsatt kun en av oss, enda en håpløs tulling i mengden på desperat jakt etter de små øyeblikkene med lykke.

Under mesteparten av konserten sliter jeg med å høre mennesket i musikken. Selv under hennes aller beste låt, «Chasing Pavements», uteblir sårbarheten som er å spore i den snart ni år gamle originalen. Også «Don't You Remember», hennes selverklærte «Alisson Krauss-moment», lover godt, men der den underspillende countrykvartetten i ryggen anstrenger seg for å holde seg selv i tøylene, beiler Adele som hun best kan.

Det er egentlig ikke før ekstranummeret «When We Were Young» at utålmodigheten for alvor slipper taket igjen: Bilder av en enda yngre Adele ruller over skjermen til «When We Were Young», og de tapte ungdomsårene vi lengter tilbake til, da alt føltes så mye mer, passerer gjennom hodet.

At Adele kan bety så mye for så mange står meg fortsatt som ganske uforståelig. Men litt nærmere svaret føler jeg at jeg har kommet.