Adelens elegante rør

Få forfattere slår Oscar Wilde i verbal eleganse. Hans vidd er tatt vare på i filmatiseringen av «Den perfekte ektemann.» Det bobler som edel champagne.

Og hadde bare alle lært seg rollebesetningens kunst slik engelskmenn utfører den. Oliver Parkers film er så utsøkt spilt av så riktige skuespillere i de helt perfekte omgivelser og kostymer at den siden av saken bare er å bejuble.

Men nå er det jo det med champagne at boblene svinner litt hen.

Det er de stadig akselererende forviklinger og bortforklaringer blant våre adelige hovedpersoner som får engasjementet til å avta noe mot slutten. Men «Den perfekte ektemann» er et underholdende skue.

Utgangspunktet er altså at den perfekte husbond, Robert Chiltern (Jeremy Northam), ikke er helt perfekt, likevel. Han har i sin ungdom begått en skjebnesvanger feil og blir nå presset av vakre, manipulerende mrs. Cheveley (Julianne Moore). Moore er alltid en liten fest, og hun har noen av filmens beste scener i samspill med Rupert Everett som lord Arthur Goring. Goring, stakkars, er den som må ordne opp for sin venn Chiltern, prøve å redde ekteskapet hans med Gertrude (Cate Blanchett) og selv finne ut av sitt forhold til kvinner - blant dem Mabel (Minnie Driver). Driver er som regel et mas. Så også her, i motsetning til Everetts utstuderte, kjølige og nydelige eleganse.

Det baller på seg i kraftigste laget, som sagt. Da blir man sittende og vente på at adelen skal røre seg ferdig, og endelig gjør den det. Fornøyelig nok.