Adferdsøkologiens menneske

UTVIKLINGSLÆRE: Jeg forsøkte i en kronikk 30.12 å drøfte menneskets evolusjonære forhistorie, med fokus på vår evne til ansvar og frie handlinger. Mysterud, Mysterud og Slagsvold (MM&S) hevder i sitt tilsvar (31.1) at seleksjon er en drivkraft for evolusjon også blant mennesker, i form av konkurranse om sosial prestisje. Også prestisje er et mulig motiv for handlinger, men at en middelklasse-fantasi av så lett kaliber skulle kunne forklare all menneskelig væren faller på sin egen urimelighet. Dette ville for eksempel bety at MM&S, egentlige motiv for avisdebatt ikke er rasjonell tro på sitt prosjekt, men utsiktene til bedret renommé. Skulle det ha seg slik ramler for øvrig også bunnen ut av argumentasjonen, ettersom denne i så fall i realiteten blir et fiktivt spill.

DERSOM LIKEVEL all menneskelig atferd i siste instans skulle vise seg å være resultater av seleksjon, må det også finnes en genetisk ramme som bærer denne kunnskapen fra generasjon til generasjon. Men det finnes pr. i dag ingen gode eksempler på atferd styrt av gener. Da det menneskelige genom var ferdig utredet i 2001, viste det seg at det ikke inneholdt flere gener enn mangt et ugress. Og sjimpansens, som ble ferdig kartlagt sist høst, bekreftet at det bare er marginale genetiske forskjeller mellom de to artene. Slike oppdagelser styrker ikke troen på at menneskets egenart i første rekke er et spørsmål om genetikk.

NÅ VIL MM&S kanskje hevde at de aldri har forfektet noen totalforklaring av mennesket. Men i virkeligheten gjør atferdsøkologien nettopp det. En av fagets autoriteter, Geoffrey Miller, betegner i «The mating mind» menneskesinnet som en mental påfuglfjær, skapt ved seksuell seleksjon, og det levnes ingen tvil om at dette gjøres gjeldende for alle sider ved vår eksistens. Slik blir faget ufrivillig kunnskapsleverandør for autoritære menneskesyn. For grunnen til at vi ikke går med mennesker i bånd eller sitter på hverandres rygg, er erkjennelsen av at mennesker har en integritet vi ikke tilkjenner hunder og hester - en integritet som står og faller med evnen til ansvar og frie, individuelle handlinger. Men dersom all vår væren styres av determinert atferd er det ingen rasjonell grunn til å la være å bruke mennesker som trekkdyr. På den annen side: Skulle MM&S likevel mene at mennesket er potensielt fritt og ansvarsbærende, bør de snarest lokalisere fenomenet innen sitt fag, og anerkjenne det som kilde til individuelle handlinger.