KUNNSKAPSBASERT: Det har vært etterlyste at flere fagfolk engasjerer seg i debatten, skriver artikkelforfatter. Dette er hennes bidrag. Foto: Suzanne Tucker / Shutterstock / NTB scanpix
KUNNSKAPSBASERT: Det har vært etterlyste at flere fagfolk engasjerer seg i debatten, skriver artikkelforfatter. Dette er hennes bidrag. Foto: Suzanne Tucker / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

ADHD:

ADHD-familier trenger mindre intoleranse fra samfunnet

Det er på tide å nyansere debatten om ADHD, tilgangen på kunnskap er det ihvertfall ikke mangel på.

Meninger

Det har de siste ukene vært mye debatt om ADHD – og debatt er fint. Men når de som kjenner feltet gjennom årelang innsats for å skape best mulig vilkår og minst mulig intoleranse rundt eget barn med ADHD, føler seg uthengt og mistenkeliggjort, er det kanskje ikke bare fint.

En kronikk med ADHD som tema gjerne blir en brannfakkel med potensial for å sparke folk som «allerede ligger nede» gjennom den tidstypiske spekuleringen i diagnosens egentlige natur, bakenforliggende årsaker, hva som får foreldre til å medisinere sine barn, likhetstegn mellom medisin og narkotika osv.

Det har vært etterlyste at flere fagfolk engasjerer seg i debatten. Det er jeg helt enig i – og vil med dette forhåpentligvis bidra til litt å oppklare noen av utspillene som stadig kommer på trykk.

La meg først poengtere at Folkehelseinstituttets tall fra sin langtidsforskning på barn med ADHD i Norge samsvarer med generelle europeiske forekomsttall som ligger på 5-6%.

Det er riktig at det var en tredobling i bruk av slike medisiner, men det blir unyansert når utsagnet står uten referanse til årstall og forskning. To enkle googlesøk bekreftet påstanden, men artiklene var henholdsvis fem og åtte år gamle. Det var en kraftig økning i antall diagnostiserte og medisinerte fra tusenårsskiftet og gjennom det første ti-året av dette århundret. Mange grunner spilte inn, blant de mest åpenbare er at

  • Så sent som i 1998 i Norge fikk man knapt medisiner for ADHD dersom man var over 18 år
  • Helt på tampen av 1990-årene kunne man enkelt telle opp antall forskningsbidrag på verdensbasis som omhandlet jenter (dvs. ikke så mange) i motsetning til tusenvis av studier på gutter
  • Førskolebarn og ADHD var ikke på dagsorden

Sagt på en annen måte: Det var et paradigmeskifte rundt år 2000, med vitenskapelige miljøer som bl.a. konkluderte med at ADHD ikke var noe man vokste av seg i tenårene eller noe som oppsto i skolealder og at jenters ADHD har noe annerledes uttrykk for hyperaktivitet, impulsivitet og ledsagende vansker enn gutters. Sistnevnte førte til at langt flere jenter fikk bl.a. medisinsk hjelp etter å ha blitt forstått i et ADHD-perspektiv.

Økt kunnskap og forståelse hos fagfolkene, bedre utredningsverktøy, større utvalg av medikamenter, kanskje også en oppdatert medisineringspraksis som gjorde at flere oppnådde effekt i en utprøvingsfase og dermed fortsatte med medisin, førte til et hopp i tallene i reseptregistre både i Norge og i land vi sammenlikner oss med.

Det er ellers en kjensgjerning at statistikk ikke alltid er entydig: Ved behandling av en del alvorlige og livskvalitetshemmende søvnforstyrrelser, er det vanlig med en medisinering som bidrar til innsovning om kvelden og økt grad av våkenhet om morgenen. Sistnevnte er sentralstimulerende medikamenter, de samme som er mest brukt ved behandling av ADHD. Disse bidrar også til tallene i reseptregistrene.

I tilspissede debatter om ADHD løftes ofte Frankrike frem som et land hvor ADHD nesten ikke eksisterer. Fagmiljøer i denne bransjen er klar over at enkelte mellom- og søreuropeiske land fremdeles henger igjen i en psykoanalytisk tradisjon når det gjelder å forklare atferd (dvs. å anta at utfordringer man strever med i stor grad skyldes at vi mennesker påvirkes av ofte ubevisste psykiske prosesser, det være seg spor og minner fra tidligere relasjonelle opplevelser, fantasier og forestillinger eller indre, ubearbeidete konflikter). Mentale lidelser og atferdsforstyrrelser blir i mindre grad forstått i et nevropsykologisk perspektiv, og her som på mange andre områder, gjelder det faktum at hva man ser og hvordan man forklarer det, er avhengig av hvilket sett av faglige briller man har på seg.

Det er ikke er gitt at det er en bra ting at et fenomen nesten ikke eksisterer i et samfunn. Dersom man snakker om arbeidsledighet, trafikkulykker, overdosedødsfall eller drop-out fra vgs, er det en plussfaktor jo lavere forekomsten er. Slik er det ikke med antall diagnostiserte, særlig av mentale lidelser uten håndfaste markører. På samme måte som ved f.eks. antall omsorgsovertakelser og antall meldte voldtekter, vil det med diagnoser som ADHD være slik at hvis tallene er ekstremt lave i et land eller et fylke sett i forhold til vitenskapelig baserte forekomsttall eller sammenliknbare land/fylker, er det i hvert fall grunnlag for å stille spørsmål rundt hvorfor tallene er så lave, bl.a. om det kan være underrapportering, manglende kunnskap eller at holdningene og kulturen på stedet gjør at færre får den hjelpen de trenger.

ADHD er en motediagnose i vår stressede tidsalder. Diagnosen er ikke ny, med mindre definisjonen av ny er at den har skiftet navn en rekke ganger og at forskning har ført til økt kunnskap. Diagnosen, forstått som et medisinsk beskrivelse av en rekke observerte symptomer og tegn som ofte opptrer sammen, regnes for å ha sin start med George Stills beskrivelser fra 1902. Vi kan m.a.o. fastslå at diagnosen ved beskrivelse av kjennetegnene på den, er over hundre år gammel. Men fra 1980-tallet og frem til i dag har det vært en rivende utvikling og endring i kunnskap om: forekomst, kjønn, områder og kjemiske forbindelser i hjernen som er involvert ved ADHD, genetiske komponenter, andre årsaksfaktorer, vanlige ledsagende vansker, mer presise medisiner osv. Og som før nevnt ble mye av dette vitenskapelig presentert ved tusenårsskiftet for så å bli utdypet og nyansert i senere år.

Da de første medisinske forsøkene foregikk i 1937, oppdaget man at amfetamin hadde en dempende effekt på hyperaktive og svært impulsive barn. Amfetamin er et sentralstimulerende middel som er klassifisert som narkotika på grunn av effekten preparatet har på sentralnervesystemet. Det er fremdeles i begrenset bruk som virkestoff i noen få preparater som står langt ned på listen når det vurderes medikament for medisinutprøving etter at diagnose er fastsatt. Det vanligste virkestoffet er methylfenidat, som finnes i en lang rekke preparater. Det har ikke det samme misbrukspotensialet som amfetamin. Det finnes også en rekke nyere preparater med virkning som ikke regnes som sentralstimulerende.

Alle produkter med stimulerende effekt på sentralnervesystemet kalles ikke narkotika. Også koffein er et sentralstimulerende preparat, om enn svært lavpotent. Det vil ofte befinne seg på idrettens dopinglister likevel. Alle medisiner har bivirkninger og skal derfor kun tas av den personen de er skrevet ut for, i den dosering og på den måten som legen har anvist.

Hvordan kan foreldre dope ned sine barn for å få dem rolige? Medisiner er en sovepute for foreldre!

Her er en av de store motsigelsene i mange debatter. Å dope ned noen så de blir sløve og rolige er definitivt det motsatte av sentralstimulerende effekt. Noe av forskningen på ADHD konkludere med at overføringen av signalstoff fra celle til celle i enkelte hjerneområder går ujevnt og dermed hindrer personen i å bruke sitt potensial for organisere og styre seg selv og sine gjøremål. Medisinen bidrar til å øke muligheten for signaloverføringen, noe som gjør at hjernens mottakssystemer får vurdert innkomne beskjeder og hvordan den skal reagerer på dem. Når barnet med medisineffekt klarer å henge med faglig og sosialt, synker det unødvendige aktivitetsnivået. Det virker som om barnet blir roligere av medisinen, men det blir tvert imot merr aktivt mentalt og bedre i stand til å oppfatte og holde tråden i det som foregår. For de med litt temperament bidrar det, naturlig nok, til at de ikke blir så fort sinte.

Som det er påpekt tidligere i denne avisen, er det ingen foreldre som med lett hjerte gir sine barn medisiner. Men mange foreldre er villige til å prøve alt for å hjelpe sine barn, og i mange tilfeller ser man at barnet med kombinasjonen av medisin og hensiktsmessig tilrettelegging og forståelse får en ny hverdag. Min erfaring er at foreldre til barn med ADHD har jobbet i mange år med å finne løsninger før de endelig kommer til utredning og evt. medisinutprøving. Mange gransker seg selv, hva kunne vi gjort annerledes? Andre er skremt av ting de har lest og ønsker ikke å fremstå som dårlige foreldre som velger lettvinte løsninger.

Det er på tide å nyansere debatten om ADHD, tilgangen på kunnskap er det ihvertfall ikke mangel på. Dersom intoleranse erstattes av innsikt, vil mange familier med ADHD møte omgivelsene med større trygghet. Det er ikke for mye å håpe på. Disse familiene har ellers nok å stri med som de har.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook