Adjø solidaritet

Martrende og gripende.

FILM: Che Guevara (Benicio Del Toro) starter del to av Steven Soderberghs biografiepos som en ganske annen enn den fotogene revolusjonshelten han sluttet «Che - Argentineren» som. For å komme usett inn i Bolivia, hvor han planlegger å trene opp en geriljahær til å styrte landets regjering og militærstyrke, har han raket av seg håret og maskert seg som en aldrende forretningsmann, hvilket får ham til å framstå som en blanding av Hunter S. Thompson og Martin Kolberg, noe han muligens også en eller annen gang er blitt kalt.

Bevisstgjøring


Snart er han imidlertid tilbake i sort beret og heldekkende grønt, omkranset av sine geriljaundersåtter i den bolivianske fjellsida, engasjert i maiskolbekutting og antiamerikansk småsnakk. Han forsøker å forberede dem på livet som revolusjonær, som han seinere i filmen kaller «den høyeste bevisstheten menneskeheten har», forteller at herfra og inn vil proviantene bli mindre og farene større, og noen av oss vil dø. Og det er, uten å ville avsløre for mye, hva som skjer. For selv om den strekker seg over flere hundre dager, er «Che - Geriljalederen» på sett og vis en liten film, konsentrert om oppgaven å gi seeren en fornemmelse av nøyaktig hvor logistisk utfordrende og mentalt martrende geriljakrigføring i Latin-Amerika kan være. Og så kan man jo diskutere om dette er den høyeste bevisstheten kinoformatet har å tilby, men den oppgaven klarer i alle fall filmen fint.

Står støtt alene


I likhet med en annen jungelaction, «Madagascar 2», er det for øvrig ganske uproblematisk å verdsette «Che - Geriljalederen» uten å ha sett forgjengeren, for uansett hva man har med seg av kontekst, vil det være kaotisk å orientere seg i de ulike frontene i den bolivianske geriljakrigen. Og man vil underveis neppe oppleve at man virkelig kommer innpå hovedpersonen - astmaplagene topper seg, hæren desimeres, men noen eventuell tvil på saka kommer bare til uttrykk i én enkelt scene, når han knivstikker en utmattet hest - men hvis det er noen trøst, selv etter samfulle 257 minutter går det nok ikke an å hevde at vi har ham nå. Dette er til gjengjeld aldri et hinder for innlevelsen: Man skal være ganske allergisk mot revolusjonsretorikk dersom man ikke føler et eller annet når en triumferende boliviansk offiser mot slutten spør Guevara «kanskje ikke folket ville ha deg?», og han uten å nøle svarer: «Eller kanskje vårt nederlag vil vekke dem.»