|||MILJØ: I 1987 la Brundtlandkommisjonen fram sin berømte rapport «Vår felles fremtid», hvor bærekraftig utvikling og fortsatt økonomisk vekst var forutsatt å gå hånd i hånd. Bildet som gradvis har tegnet seg er imidlertid alt annet enn optimistisk — det som for bare noen år tilbake ble ansett som skremselsscenarier, framstår i dag som forsiktige antakelser. Og prognosene justeres stadig, til det verre.

LIKEVEL FORTSETTER vi som om ingenting har hendt. Noen riktignok med lovnader, til og med om månelandinger, andre i fornektelse eller avmakt eller ren likegyldighet, mer opptatt av sine slumrende hverdagsliv. Imens kan nordmenn igjen glede seg over en kald og snørik vinter — nok et bevis på at påstandene om globale oppvarming er rent oppspinn, mens andre deler av kloden rammes av dødelige oversvømmelser og ødende tørke.

UNDER TIDEN fortsetter letingen etter olje, for å holde tritt med nasjonens ambisjoner om fortsatt velstandsøkning. I mangel av lovende oljefelt, har man imidlertid begynt å rette blikket utover Norges grenser. Det hittil mest groteske eksempelet er Statoils tjæresandprosjekt i Canada, deler av den samme uberørte villmark som Lars Monsen krysset for noen år tilbake, og som halve Norges befolkning fulgte med stor innlevelse. Ikke bare vil villmark raseres, men klimasutslippene eskalere. Ifølge årets Sofiepris-vinner, professor James Hansen, vil de enorme klimagassutslippene som utløses hvis tjæresanden åpnes, skyve klimasystemet over avgjørende vippepunkter.