Adopsjonsregler for hvem?

ADOPSJON: Morten Stephansen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener norske myndigheter skal akseptere adoptivlandenes betingelser til adoptivforeldre, ifølge Dagbladet 22.10.07. «Det er å ha for norske briller på hvis vi skulle mene at landene bare skal være glade for at vi vil adoptere uten å stille egne betingelser. I en tenkt omvendt situasjon, at det var Norge som avga barn til adopsjon i andre land, vil nok de fleste mene at vi ville vært i vår fulle rett til selv å bestemme hvem vi mener ville være godt egnet som adoptivforeldre», sier Stephansen.

Jeg lurer på hvilke briller Stephansen har på. De er ikke norske. I en omvendt situasjon ville ikke Norge vært i stand til å ta seg av sine egne, Stephansen. I en omvendt situasjon ville Norge stigmatisert alenemoren, slik at hun mistet jobben sin dersom det ble kjent at hun hadde hatt sex utenfor ekteskap. I en omvendt situasjon ville ikke Norge hatt trygdeordninger som gjorde det mulig for ubemidlede foreldre å mette nok en munn. Norge ville heller ikke hatt informasjonskampanjer om bruk av prevensjon, fordi norske myndigheter ikke på denne måten ville oppfordre til utuktig omgang eller litt moro på lørdagskvelden. Norge ville ikke hatt fri abort eller angrepiller. Vi ville hatt en annen kultur som blant annet inkluderte et annet menneskesyn og andre verdier. Og nettopp dette avspeiles i kriteriene som stilles til adoptivforeldre av land som altså ikke er i stand til, eller villige til, å ta seg av sine egne.

Ett eksempel på et kriterium: Dersom den ene av ektefellene har en talefeil er du per definisjon uegnet. Unntak gjøres dersom barnet har den samme talefeilen. Et barn som ikke har lært seg å snakke rent kan altså ikke forvente å få foreldre som klarer det heller. Dette avspeiler divergerende oppfatninger og verdier. I hvilke andre situasjoner forsvarer norske myndigheter en godkjenning av mennesker? Mener Stephansen at adoptivforeldre skal ta bølgen i takknemlighet der de sitter med et «svangerskap» som varer i to til tre år, mens alderen på dem selv og barnet øker i takt med at muligheten for å adoptere også en søster eller bror reduseres? Adopsjonslandene ivaretar de biologiske foreldrene på ett punkt: De biologiske foreldrene må godkjenne en gjenforeningsprosess. Her settes altså hensynet til den adopterte på søk, dette barnet de er opptatt av å ivareta, helt til side. Grunnen til dette er at disse myndighetene vet at et «barn» som dukker opp mange år senere fremdeles kan føre til dramatiske konsekvenser for de biologiske foreldrene.

Kanskje Stephansen bør finne fram sine norske briller når han, etter å ha lest dette, tar et skritt tilbake og reflekterer over hvilke interesser han er satt til å forvalte?