Adoptivbarns rett til opplysninger

«Dersom adoptivbarn nektes opplysningene om hvem de biologiske foreldrene er, vil det kunne skape stor usikkerhet for barnet omkring dets opprinnelse og identitet.»

I den senere tid er det blitt reist spørsmål om adoptivbarnet i helt spesielle tilfelle bør kunne nektes opplysninger om sine biologiske foreldres identitet. Det er blitt vist til at slike opplysninger kan få negative følger for de biologiske foreldrene eller den adopterte. Det har vært nevnt at en bør kunne sikre de biologiske foreldre rett til anonymitet når barnet for eksempel er blitt unnfanget som følge av voldtekt eller incest.

På denne bakgrunn vil jeg gjøre nærmere rede for adoptivbarnets rett til å bli kjent med sitt biologiske opphav, og hvorfor denne retten fortsatt bør gjelde.

Jeg vil understreke at retten til kunnskap om egen identitet og opprinnelse er nedfelt i internasjonale konvensjoner, og anses som en grunnleggende rettighet for den adopterte. Dette gjelder så vel norskadopterte som utenlandsadopterte barn. En viktig forutsetning for rettigheten er at opplysningene om biologiske foreldre finnes.

FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989 har bestemmelser om at barn har rett til å kjenne sine foreldre og et generelt prinsipp om at en skal ta hensyn til hva som er best for barnet. Norge ratifiserte i 1997 Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. I denne konvensjonen går det fram at myndighetene skal sørge for at barnet eller dets representant under egnet veiledning har tilgang til informasjon som spesielt omfatter opplysninger om identiteten til barnets biologiske foreldre.

Den adoptertes grunnleggende rett til å bli gjort kjent med sitt biologiske opphav ble allerede nedfelt i adopsjonsloven av 1986. Den tidligere adopsjonsloven hadde ingen bestemmelser om adoptivbarns rett til opplysninger om sine biologiske foreldre eller bestemmelser om biologiske foreldres rett til anonymitet. Hvorvidt slike opplysninger ble gitt, var overlatt til forvaltningens frie skjønn.

Forslag til ny bestemmelse i adopsjonsloven ble grundig debattert i Stortinget. Den daværende borgerlige regjering foreslo nettopp en unntaksbestemmelse. Opplysningene skulle ikke gis dersom biologisk mor eller far ikke ønsket dette og departementet eller Fylkesmannen var enig i at sterke grunner talte imot. Det var uenighet i Stortinget på tvers av partigrensene. Forslaget om å ta inn en unntaksbestemmelse ble imidlertid nedstemt ved votering i Stortinget.

Adopsjonsloven gir derfor adoptivbarnet fra det er 18 år krav på å få opplyst fra myndighetene hvem de opprinnelige foreldre er. Den adopterte har en absolutt rett og et krav på opplysningene. Dette gjelder selv i de tilfellene der de biologiske foreldrene ikke ønsker at slike opplysninger blir gitt. Også adoptivforhold som er stiftet før loven trådte i kraft, omfattes av retten.

Jeg kan nevne at prinsippet er blitt prøvet for domstolene i en konkret adopsjonssak. Domstolen slo fast at det klart følger av loven at adoptivbarnet har en absolutt rett til opplysningene, og at den gjelder også i adoptivforhold inngått før lovens ikrafttredelse.

Retten til opplysningene utløses først når den adopterte er fylt 18 år. Aldersgrensen er satt for å sikre at den som krever opplysningene, har en gjennomtenkt mening om hva opplysningene betyr for ham eller henne. At adoptivbarnet er 18 år eller eldre, kan blant annet bidra til å forhindre at opplysningene blir en for stor følelsesmessig påkjenning, for eksempel hvis det viser seg at de opprinnelige foreldrene har vært sterkt sosialt eller kriminelt belastet.

I de sakene der Fylkesmannen har gitt adopsjonsbevilling, er det denne instans som har ansvaret for å gi ut opplysningene. Statens ungdoms- og adopsjonskontor har dette ansvaret når det gjelder de utenlandsadopterte. De tre godkjente adopsjonsorganisasjonene, Verdens Barn, Adopsjonsforum og InorAdopt, opplyser at også de har pågang fra utenlandsadopterte som ønsker informasjon om opprinnelseslandet. En del vil ha hjelp til å forberede en tilbakereise og til å søke etter sine biologiske foreldre.

Å kjenne sin identitet er svært viktig for mange adopterte, og beslutningen om å søke opplysninger om sitt opphav kan ha vært modnet over lengre tid. Samtidig vet jeg at for noen foreldre var forholdene rundt adopsjonen så vanskelige at det kan oppleves som en stor påkjenning at adopsjonssaken kommer opp igjen.

Opplysningsretten dreier seg således om svært vanskelige avveininger der sterke menneskelige hensyn inngår. De argumentene som var oppe i debatten i Stortinget i 1986, gjør seg derfor fortsatt gjeldende. Årsakene til at et barn blir adoptert bort kan som kjent ofte være svært vonde og triste for de biologiske foreldrene. Det er derfor forståelig at biologiske foreldre kan få store vanskeligheter når opplysningene om deres identitet senere gis adoptivbarnet. Barnets biologiske foreldre blir konfrontert med en vanskelig fortid, kanskje på et tidspunkt da deres livssituasjon er vesentlig bedret. Biologiske foreldre kan ha stiftet ny familie mv.

Jeg vil imidlertid understreke at opplysningsretten i første rekke gjelder adopterte som er på leting etter egen identitet og identitetsfigurer som kan hjelpe til med å finne ut hvem han eller hun er. Et nylig avsluttet forskningsprosjekt knyttet til utenlandsadopsjon viser hvor grunnleggende viktig det er at de adopterte kan finne informasjon om og utforske sin biologiske og kulturelle bakgrunn.

Forskningsprosjektet viser også at den adoptertes søken etter egen identitet kan inntreffe på mange ulike alderstrinn. Henvendelsen kan noen ganger knyttes til en spesiell opplevelse, men kan like ofte være forbundet med at det skjer en rekke endringer på andre områder i personens liv, som for eksempel egen etablering eller graviditet. Det er grunn til å tro at bildet på mange måter er det samme for de innenlandsadopterte.

Departementet har nylig hatt en gjennomgang av adopsjonsfeltet, der det blant annet ble satt søkelys på fylkesmennenes behandling av saker som gjelder opplysninger om hvem de biologiske foreldre er. Et inntrykk fra denne gjennomgangen var at det ikke bare var de yngre, men også godt voksne adopterte som henvendte seg for å innhente opplysningene.

Jeg er overbevist om at en vil påføre adoptivbarnet de største problemene ved å innføre en snever unntaksbestemmelse. Dersom adoptivbarnet nektes opplysningene om hvem de biologiske foreldre er, vil det kunne skapes stor usikkerhet for barnet omkring dets opprinnelse og identitet. Etter min mening vil dette være langt vanskeligere å forholde seg til enn faktisk kunnskap. Å nekte tilgang til opplysningene vil være en sterk indikasjon på at det er noe helt spesielt knyttet til barnets opprinnelse. Uvissheten vil kunne bli meget belastende og en tung bør å bære for adoptivbarnet videre gjennom livet. Det er derfor min klare oppfatning at den adopterte fortsatt bør ha en absolutt rett og et krav på opplysningene, selv om de biologiske foreldrene har sterke grunner for at opplysningene ikke blir gitt.

Jeg kan opplyse om at departementet er i ferd med å utarbeide et rundskriv om den adoptertes rett til opplysninger om biologiske foreldre. Rundskrivet som skal sikre en bedre saksbehandling, skal også søke å ivareta partene på en best mulig måte når opplysningene om biologiske foreldre gis adoptivbarnet. Det vil bli lagt vekt på å forberede saken så skånsomt som mulig. Det blir også viktig å legge forholdene bedre til rette for veiledning, råd og støtte dersom den adopterte og biologiske foreldre skulle ønske dette. For å se innenlands- og utenlandsadopsjonene i sammenheng vil det bli utarbeidet ett felles rundskriv.