Adrenalinkick!

Troverdig, spennende og godt gjennomarbeidet underholdningsaction.

FILM: Alle mine drømmer om å bli hemmelig agent er herved skrinlagt. Ikke får man damer. Ikke får man fete biler. Ikke får man ha venner eller familie. I stedet drømmer man vondt om spilt blod. Man bor på lurvete steder. Man ser seg konstant over skuldra etter fiender. Og man må juge til alle man møter, av frykt for å avsløre statshemmeligheter.

Man får lære karate, da. Og å tjuvstarte biler og å håndtere avansert teknologi og våpen. Det er jo noe.

På den andre siden er dette kun midler du har lært for å utføre skittenvasken til den korrupte organisasjonen som trente deg opp i første omgang. En organisasjon som etter en viss periode finner ut at du veit for mye, og som tenker at du er mer til nytte på bunnen av havet, støpt fast i ebøtte betong. Dreper kjæresten din, gjør de også. Det er neimen ikke rart Jason Bourne er sinna. Selv om han fremdeles ikke husker en dritt.

Alltid foran

«The Bourne Ultimatum» er basert på Robert Ludlum-romanen med samme navn, men plottet er langt ifra det samme. Manusforfatterne og regissør Greengrass har vært smarte nok til å forenkle, kutte bort KGB og to konspirasjonsteorier for mye, og dermed også forbedre innholdet.

Resultatet er to timer drivende god agentaction. Her er ingen frekke kommentarer, ikke noe kjekkaseri, ingen ironi eller overdrevne eksplosjoner. I stedet er det mørkt, skittent og meget troverdig – iallfall så troverdig en actionfylt agentfilm kan bli.

Spenningen begynner umiddelbart. Bourne søker fremdeles svar på hvem han er og hvor han kommer fra. Hele tida har han CIA hakk i hæl. Eller mer riktig: Jason Bourne er alltid to skritt foran. To hakk hvassere, to hakk smartere og raskere.

Bourne toger til Russland, til Tsjekkia, til Frankrike, til England og til Marokko på leting etter svar. Hele tida mens kameraet vingler og rister, zoomer inn og zoomer ut – alt for å skape en følelse av fart, frykt og spenning – noe som tidvis blir overdrevet, men som alt i alt funker. Det meste funker. Bortsett fra et par spørsmål vi aldri får svar på. Vi trenger ikke svar.

Heier på ham

Stuntene er troverdige. Halsbrekkende så klart, men troverdige. Mordene likeså. For å ikke snakke om overvåkningsteknologien som misbrukes i hytt og vær, og som stikker amerikanernes terrorlovgivning forsiktig i siden. Noe særlig mer politisk blir ikke filmen.

Dette er i første og siste omgang veldig god, gjennomarbeidet underholdning. Matt Damon fikk noe sånt som 120 millioner kroner for rollen. Filmen har allerede rukket å spille inn 2.1 milliarder. Vel benyttede penger, med andre ord.

For til tross for at han mangler Armani-dressen til Bond og Oakley-brillene til Ethan Hunt går Jason Bourne samtlige agenter en høy gang. Damon er akkurat normal nok, barsk nok og kald nok til at vi tror på ham, liker ham og heier på ham.

Vi snakker rett og slett om en av de bedre actionfilmene på lang tid. Et adrenalinkick av en film.