SELFIE: Morten Krogvold tok utfordringen om å fotografere seg selv med strak arm på strak arm. Etter en kort kompaktkamerainstruksjon, brukte han bare noen minutter på å presentere disse bildene, tatt på gata i Oslo. Resultatet er justert med auto tone, auto kontrast og auto farge i Photoshop. FOTO: MORTEN KROGVOLD
SELFIE: Morten Krogvold tok utfordringen om å fotografere seg selv med strak arm på strak arm. Etter en kort kompaktkamerainstruksjon, brukte han bare noen minutter på å presentere disse bildene, tatt på gata i Oslo. Resultatet er justert med auto tone, auto kontrast og auto farge i Photoshop. FOTO: MORTEN KROGVOLDVis mer

Adrenalinstipend og lang lukkertid

For Morten Krogvold handler fotografering om dypdykk og historiefortelling, ikke om de 500 000 000 000 bildene som tas hvert år.

—DEN bildeeksplosjonen som skjer nå, handler ikke om det jeg driver med, sier Morten Krogvold og sikter til de anslagsvis 500 milliardene bilder som årlig tas på kloden i kjølvannet av digitalteknologiens triumf.

Desember bak store glassvinduer i hjertet av Oslo. I det skybløte formiddagslyset utenfor er lukkernes ville vals som vanlig i gang, ivrig danset av selfiesugne mobilkameraknipsere, effektive kompaktkamerajegere og mer ambisiøse speilreflekssluggere. En dans på «auto» eller kanskje på «P» og nye, stadig nye frosne øyeblikk bare et tastetrykk unna verdensvev og evig liv.

Eller, som Krogvold tror: Frosne øyeblikk som oppnår to sekunders flyktig registrering før de er glemt.

—De fotograferer alt, men de ser jo ingenting, sukker han. —Hvis jeg skulle si noe til dem, er det: «Hallo, verdens beste knapp heter delete. Velg noen bilder, print dem ut på godt papir og lim dem inn i vakre fotoalbum. Det er sånn dere virkelig kan dele bilder.»

Høres det konservativt ut? Jeg synes ikke det.

Forteller
Yrkestittelen hans er fotograf, og du skal bare ha streifet et utvalg Krogvold-bilder gjennom de siste 40 åra for å fatte at den skjuler en historieforteller.

Ikke først og fremst en som forteller med ord, selv om han skriver også, men med lys og mørke.

Fortellerstemmen er gråskalaen: Lys reflektert av spor etter levd liv i et ansikt, av mektig natur og av menneskeskapte monumenter, fiksert på film og fotopapir som vel ute av mørkerommet skal tåle tusener av års lagring, mot digitalprintens 100 år. Dét er hva Morten Krogvold driver med.

- Ja, jeg forteller, sier han. —For meg handler det om å gå i dybden med svart/hvitt og film. Digitalteknologi er fantastisk, særlig for farger, og jeg sier «ja takk» til begge deler og begriper meg ikke på folk som vil la det ene utelate det andre. Men jeg er 63 år og kan ikke begynne å konkurrere med folk på 30 i bruk av digitale effekter. Jeg skal i det hele tatt ikke konkurrere på effekter, jeg.

Nå jobber jeg hardere enn noen gang, men tar færre og færre bilder og bruker lenger og lenger tid på hvert av dem. Jeg opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å komme dit jeg vil med bildene, og har nesten stått fast i et år på mitt største prosjekt til nå. Men jeg har opplevd sånt to ganger før og vet at det løsner før eller siden.

100 nye fotografier
—Hva går prosjektet ut på?

—Det vanskelig å snakke om det uten at det låter klisjéfylt, og det ønsker jeg ikke. Men det handler om 100 nye bilder basert på og inspirert av Pär Lagerkvists diktsamling «Aftonland». 20 av bildene er mer eller mindre ferdige, men jeg må til Øst-Europa for å fotografere mer.

—Hvorfor Øst-Europa?

—Det har å gjøre med noen spesielle stemninger, noe med tidløshet og melankoli. For eksempel finner jeg dem i Praha og St. Petersburg, byer der de ikke river en kirke for å sette opp et parkeringshus. Prosjektet, som jeg foreløpig kaller «Rekviem», er en slags memento mori-variant, en påminnelse om at vår tilstedeværelse på jorda er et kort besøk.

Jeg forsøker å fotografere det som er større enn oss, en slitt italiensk husvegg, en død fugl, en kirkegård, et lys inne i en kirke, ting som består etter oss eller et landskap. Eksponeringstidene kan strekke seg opp til to og tre timer, sånn at lyset vandrer i bildet og gir det liv. Forhåpentligvis blir det bok og utstilling i 2015.

—Er det et oppdrag?

SELFIE 2: Noen ganger må man bare blunke. FOTO: MORTEN KROGVOLD
SELFIE 2: Noen ganger må man bare blunke. FOTO: MORTEN KROGVOLD Vis mer

—Mitt oppdrag til meg selv, og jeg har store ambisjoner for det. Men det koster, så for første gang siden 1983 skal jeg sette meg ned og skrive noen søknader om økonomisk støtte. Jeg har alltid tenkt at støtteordninger skal være for de unge, men nå synes jeg jaggu at jeg som har holdt på så lenge fortjener noe, også.

—I min bransje, journalistikken, er det noe som heter hvilestipend?

—Det skal ikke jeg ha, jeg skal ha adrenalinstipend.

Portretter
Parallelt med «Rekviem» har Morten Krogvold tatt opp igjen serien med kunstnerportretter, der Liv Ullmann, Nelson Mandela, Toni Morrison, Wenche Foss og Harry Belafonte bare er noen få av dem han har fanget med kameraet.

—Jeg har lyst til å binde noe av det beste jeg har gjort, som portrettene av Halldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge og Inger Hagerup, mennesker som nå er borte, sammen med nye portretter av noen av dagens internasjonale kunstnere, sier han.

—Og i tillegg holder du kurs og foredrag?

—Ja, jeg er lærer to måneder hvert år, og jeg lærer ekstremt mye av å være det.

—Jeg vet at du hører mye på musikk og at du er opptatt av billedkunst, arkitektur og flere andre kunstuttrykksformer. Føler du deg noen gang som en slags sentral for inntrykk som du tar inn, bearbeider og kryster ut i bildene dine?

—Jeg er iallfall veldig opptatt av andre uttrykksformer som inspirerer meg. Jeg skriver hver eneste dag, om ting jeg leser, hører eller tenker, og alltid med fyllepenn i skinninnbundne dagbøker som jeg kjøper i Italia. Jeg prøver å være veldig bevisst på det som inspirerer meg og etter en stund kan komme ut som mitt stoff. Karl Ove Knausgård har skrevet godt om dette i «Min kamp 6», om forskjellen mellom å plagiere og bearbeide stoff til sitt eget.

Melankoli, Miles og Mahler
—Du har sagt at du dyrker melankolien som uttrykk?

—Ja, jeg får frysninger nedover ryggen av melankolien i musikken til en Miles Davis eller Gustav Mahler. Det ligger en stor skjønnhet i den, synes jeg, og jeg finner den så utrolig attraktiv. Kanskje det handler om at jeg så lei av det der med at alt skal være så gøy, av reality-tv som jeg kaller fornedrings-tv og av all den strømlinjeformede overfladiskheten som gjør at damene i Vogue og Vanity Fair og de bladene der ikke har hud lenger, men plast. Ikke mye sexy, spør du meg.

Jeg forsøker så godt jeg kan å blokkere meg mot den overflateverdenen der og heller konsentrere meg om å bli enda mer Morten Krogvold. Å ha blitt 63 år gir meg en grenseløs frihet og mulighet til konsentrasjon, jeg har nådd en fase i livet der jeg verken trenger å bli sammenliknet med noen eller følge med på alt som skjer av trender og retninger. Jeg vet hvor jeg skal nå, og det holder.