UAKSEPTABELT: Vi voksne skal ikke finne oss i at man i hvert klasserom kan finne barn som opplever mobbing to eller flere ganger hver måned. Og vi skal ikke godta at barn som ber fylkesmannen om hjelp ikke får den hjelpen de har krav på, skriver barneombud Anne Lindboe. Foto: Lars Eivind Bones
UAKSEPTABELT: Vi voksne skal ikke finne oss i at man i hvert klasserom kan finne barn som opplever mobbing to eller flere ganger hver måned. Og vi skal ikke godta at barn som ber fylkesmannen om hjelp ikke får den hjelpen de har krav på, skriver barneombud Anne Lindboe. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Mobbing:

Adressen skal ikke avgjøre hvilken hjelp barna får

Hvor du bor avgjør hvor god oppfølging barnet ditt får hvis hen mobbes. En gjennomgang viser at forskjellige fylkesmenn behandler lignende klagesaker fra elever ulikt.

Meninger

«Vilde» og «Anna» vokser opp på hver sin kant av landet. Begge utsettes for mobbing og skolen gjør ikke nok for å få slutt på den. De klager sakene inn til fylkesmannen.

«Vilde» får straks hjelp. Samme dag som fylkesmannen hennes mottar klagen, ringer de skolen og ber om mer informasjon. De snakker med «Vilde» og krever raskt at skolen skal sette inn konkrete tiltak for å hjelpe henne ut av den vanskelige situasjonen.

Imens venter «Anna» på sin fylkesmann. Det tar dager – uker. «Anna» er så preget av sin utrygge hverdag at foreldrene hennes vurderer å la henne bli hjemme om morgenen.

Måneden etter dukker brevet fra fylkesmannen opp i postkassen. Det er fylt med standardformuleringer som er vanskelige å forstå. Hva er det fylkesmannen egentlig mener? Verken «Anna» eller skolen forstår hvordan dette skal hjelpe henne videre.

Høsten 2017 trådte nytt kapittel 9A i opplæringsloven i kraft. Endelig skulle elever få en effektiv og barnevennlig klageordning. Fylkesmennene fikk ansvaret for ordningen. Jeg lovet å følge jobben de gjorde med argusøyne.

Hos Barneombudet har vi derfor brukt våren på å gå gjennom saksbehandlingen til landets fylkesmenn i 462 skolemiljøsaker.

Funnene våre viser at det fortsatt er en lang vei å gå før alle elever får den hjelpen de har krav på.

Ordningen skulle gjøre det enklere, tryggere og raskere for elever å få den hjelpen de har behov for. Det har skjedd – for noen.

For fylkesmennene behandler like saker ulikt. Der enkelte embeter er flinke til å følge opp at eleven blir hørt av både skole og fylkesmann, slipper andre skoler unna med noe som fremstår som overfladisk høring uten at fylkesmannen slår ned på det.

Det er i strid med både barnekonvensjonen og opplæringsloven når eleven ikke får reell mulighet til å bli hørt i sin egen sak. Skolen kan ha gått glipp av viktig kunnskap som kunne bidratt til en bedre skolehverdag for barnet. Fylkesmennene må bli flinkere til å ta barns stemmer med – både når de vurderer hva skolene har gjort, og i sin egen saksbehandling.

Fylkesmannen har mulighet til å pålegge skolen aktiviteter for å forbedre situasjonen for eleven. Gjennomgangen vår har vist at embetene som regel fastsetter en eller annen for form for krav til hva skolen skal gjøre. Men også her er det store forskjeller i detaljgraden på det som vedtas.

Hva hjelper det for et barn at skolen blir pålagt noe så lite konkret som «å undersøke saken nærmere»? Hvor mye bedre får barnet det hvis skolen blir «pålagt å sette inn tiltak for å bedre skolemiljøet»?

Fylkesmennene bør bli tøffere. De må påpeke kritikkverdige forhold i skolens håndtering av skolemiljøsaker. De må også bli tøffere til å pålegge skolene konkrete tiltak. Tiltak som må være basert på det forskningen viser at virker, og en vurdering av hva som er best for den enkelte eleven.

Det haster med å innføre gode tiltak når mobbing blir oppdaget. Likevel finner vi eksempler på fylkesmenn med uforsvarlig lang saksbehandlingstid.

Hos flere kan det ta uker fra saken blir meldt til dem til de ber skolen om opplysninger. Andre er raske med å kontakt skolen, men gir dem to uker på å sende inn nødvendig informasjon. I mellomtiden må barna leve med at situasjonen ikke har blitt bedre.

Hva som er lang saksbehandlingstid vil avhenge av hver enkelt sak. Alvorlighetsgrad og elevens særskilte sårbarhet kan skjerpe kravene. Uansett viser variasjonen i rutiner fra fylkesmann til fylkesmann at det er behov for tydeligere føringer for hva som skal gjøres om saksbehandlingen trekker ut. Vi mener at ingen barn skal måtte vente mer enn én måned på at fylkesmannen behandler saken. Noen ganger kan det også være for lenge.

Vi voksne skal ikke finne oss i at man i hvert klasserom kan finne barn som opplever mobbing to eller flere ganger hver måned. Og vi skal ikke godta at barn som ber fylkesmannen om hjelp ikke får den hjelpen de har krav på.

Ordningen skal evalueres i 2019, men elever som blir mobbet har ikke tid til å vente. Derfor inviterer jeg Utdanningsdirektoratet og fylkesmennene til å sette seg ned med oss hos Barneombudet for å gå gjennom funnene vi har gjort.

Fylkesmennene sett under ett er på rett vei, men de forskjellige embetene må lære av hverandre. Det er helt nødvendig å sikre alle elever det samme rettsvernet – uansett adresse.