Advokatsalær og rettssikkerhet

JURIDISK BISTAND: Justisminister Knut Storberget imøtegår 1.3. min kronikk 24.2. om svekket rettssikkerhet pga. den ny stykkprisforskriften, og hevder at han er sikker på at det skal være «et godt sikkerhetsnett for mennesker som trenger juridisk bistand bekostet av det offentlige». Dette målet er vi helt enige om, men resten av innlegget gir meg ingen sikkerhet for at det vil bli nådd. Storberget er uenig med meg i at stykkprisordningen tilsidesetter advokatens selvstendige vurdering av hva som er rimelig og nødvendig bistand i en sak. Dette begrunner han i at advokatene uansett skal gjøre det de mener er rimelig og nødvendig, selv om ingen vil eller kan betale dem for jobben. Det offentlige vil ikke betale mer enn det normerte timetall i forskriften, og klienten har etter loven ikke adgang til å betale for resten. Likevel forventer statsråden at hans tidligere kollegaer skal vurdere bistandsbehovet uavhengig av forskriftens normerte tidsbruk, og jobbe gratis i en lang rekke saker fordi de eventuelt i andre saker vil «tjene» på stykkprisen.

STYKKPRISEN er imidlertid nå basert på et slikt minimumsnivå at samvittighetsfulle advokater så godt som aldri vil kunne «tjene» på stykkpris. Særlig gjelder dette innenfor de nye saksfeltene som fra 1.1. er innlemmet i ordningen. Forskriften «premierer» dermed bare dem man har villet ramme, nemlig de som er opptatt av å få godt betalt uten å gjøre en god jobb. Det mest oppsiktsvekkende er at Justisministeren hevder at advokatene «plikter å følge opp oppdrag på vanlig måte». Denne plikten forankrer han i de etiske retningslinjer for forsvarere som helt riktig forplikter oss overfor klienten til å gjøre en fullverdig jobb. Men nettopp det viser hvor prinsipielt problematisk det blir når samtidig en tredjepart - Staten - oppstiller normer for hvor mye arbeid som skal kunne utføres. Det oppstår ved dette en konflikt mellom ulike regelsett, og dette går utover klientene.Den etiske forpliktelsen som følger av disse retningslinjene kan nemlig ikke eksistere uavhengig av om oppdraget blir betalt eller ikke. Som alle selvstendige næringsdrivende inngår advokatene en avtale med sin oppdragsgiver hvor utførelsen av oppdraget er betinget av at motytelsen - betalingen - leveres. Hvis oppdragsgiver i forkant - f.eks. gjennom en forskrift - setter klare begrensninger for hva han vil betale for, må selvfølgelig også advokaten tilpasse sin ytelse til dette. Som jurist burde statsråden dessuten vite at han ved sin forskrift har fastlagt normen for hvilket arbeid som skal utføres på en rettslig langt mer bindende måte enn de nevnte yrkesetiske retningslinjene. I motsetning til retningslinjene kan disse håndheves ved domstolene.

FORSVARERGRUPPEN av 1977 har tidligere overfor Justisdepartementet gjort oppmerksom på at den nye stykkprisforskriften har vekket sterke reaksjoner blant advokater over hele landet, og at mange har tatt til orde for at man nå må presse igjennom endringer ved å gå til aksjoner. Foreløpig har disse initiativene vært forsøkt holdt i sjakk ved å vise til at det har vært avholdt et møte med departementet og at et nytt møte skal holdes 24.3. Dersom ikke statsråden i dette møtet viser større forståelse både for de prinsipielle sider ved advokatoppdraget, og for de konkrete innvendinger mot stykkprisforskriften, er det lite sannsynlig at aksjonslysten lenger lar seg stanse.