Æ e ikke nordlending

JEG HAR TENKT tanken i flere år, men en rystende TV-debatt denne uka fikk meg til å fatte min endelige beslutning: Jeg melder meg herved ut av en befolkningsgruppe som har gjort selvparodi til sitt varemerke.

Jeg har ingenting til felles med gruppas fremste talsmenn, snarere byr de meg imot. Jeg vil ikke assosieres med hårsåre, mimrende folkelighetsfetisjister som er så breie i målet og trange i hodet at de burde beskyttes mot seg selv. Jeg nekter å tilhøre et verneverdig folk med monopol på ekte livsglede, frodighet og humør. Jeg vil ikke lenger være Nordlending.

DET ER PÅ TIDE å få gørra ut: Jeg er lei av sambygdinger som spør hvorfor man ikke holder bedre på dialekten (selv om man har bodd tjue år sørpå), eller andre nordnorskinger som vil vite hvilken knaus på kartet man stammer fra, slik at de slipper å stille andre spørsmål. Jeg er lei av rorbuhumor så jovial og bredbeint at den ekskluderer alle med mer enn tolv års skolegang (snart halve Norge). Jeg er lei av mytene om den barske, skvære og enfoldige fiskeren som banner og flirer og spytter snus herfra til Barentshavet. Jeg er lei av lyrisk visesang om tang og tare og sol og måne. Jeg fniser av hvalskinnsvesten til Bastesen, loslua til landsdelens egen kitschkonge Karl Erik Harr og Arthur Arntzen i rollen som hjertevarm, nasjonal humorpolitimester. Jeg har ikke blitt søring nok til å beveges i kinosetet av gamle sjarmtroll fra havgapet som synger i snøstorm og «byr raust på seg selv» (noe de aldri gjør til daglig og knapt nok i fylla). Jeg vrir meg i TV-stolen av stolte, men sytete fiskere som refser «politikeran sørpå», men nekter å lære fremmedord som omstilling, nytenkning og selvkritikk. Jeg er lei av konferanser der patrioter og kremmere møtes for å bygge «merkevaren Nord-Norge» på en tykk sement av naturklisjeer i stedet for å stimulere kreative galninger med røtter og appell i en moderne, globalisert kultur (kunne Röyksopp blitt Röyksopp i Tromsø?).

OG NÅR ISHAVSBYEN først er nevnt - hva med ellers edruelige lokalpolitikere som seriøst søker om å arrangere en spektakulær, internasjonal idretts- og mediebegivenhet uten større eller edlere tanke enn å profilere byen og landsdelen? Vi vil ikke stå med lua i hånda - vi vil ha fjorten tusen millioner fra statskassa! Nordmenns uskjønne blanding av stormannsgalskap og mindreverdighetskompleks toppet seg under OL på Lillehammer. Men hva kan vi ikke risikere når en utbyttet region i samme lille land skal vise sin egenart for hele verden? Vikinglandsbyen erstattet med Disneyland-versjonen av Rallkattlia? Akademikere og IT-ansatte utkledd som fordums sjarkfiskere mens de deler ut tørrfisk til turistene?

FRI OG BEVARE meg, men forstå meg rett: Dette handler om å slippe en påtvunget identitet som attpåtil er en løgn og en vits, ikke om å fornekte ens opphav. Jeg vil gjerne fortsette å si «æ» i stedet for «jeg» (selv om realiteten ofte blir en sørgelig mellomting). Jeg vedstår meg flotte nordnorske foreldre og slektninger, samt tretten års harmoniske ungdomsår på oversiden av polarsirkelen. Jeg vil fortsatt dra nordover til jul og kalle det «hjem». Jeg vil skue ut over Vågsfjorden fra stuevinduet og tenke for et fantastisk panorama det er.

Jeg vil fortsatt elske å innta nyfisket småsei med lever, flatbrød og Mack-øl i pappas båt, eller ta på skiene utenfor husdøra. Men dette er jo ekstra attraktivt når jeg ikke bor der lenger. Det hjemlige er blitt eksotisk.

MEN VAR JEG noen gang en ekte Nordlending? Jeg gikk på skole, likte å tegne, spilte fotball, lyttet på glam- og tungrock, tittet på det annet kjønn, så «Saturday Night Fever» og «Dynastiet», dro på Interrail og drakk meg altfor full under russefeiringen. Som en vanlig norsk gutt - eller vestlig middelklasseungdom. I dag vanker landsdelens unge i kjøpesentre, handler moteklær, digger hip hop, ser på MTV, spiller dataspill, chatter på nettet og spiser frossenpizza. Æ E NORDLENDING Æ/ KOSSEN E DET MED DÆ /E DU FOSTRA OPP PÅ FERSKFESK SÅNN SOM Æ? Svaret er nei - på vegne av alle generasjoner født etter at tyskerne dro. I dag er det vanskelig nok å oppdrive ferskfisk på restaurant i Nord-Norge.

MEN KANSKJE sjarkromantikken lever nettopp når kystkulturen er i krise?

Nordlendingen har kjøpt omverdenens romantiske bilde av seg selv, og ingen dyrker mytene med større nidkjærhet enn mannlige, middelaldrende «kulturpersonligheter» som bor i by og aldri har drevet med primærnæring. Nylig kunne vi oppleve to av dem i fri dressur på «RedaksjonEN».

FØRST HOPPET regissør Knut Erik Jensen i strupen på Pål Bang-Hansen fordi han tør mene at «På hau i havet» er en dårlig film. Man skal ikke kritisere idealister som for tredje gang vil vise landet at det finnes hardt plagete nordlendinger med et «voldsomt livsoverskudd». Deretter fråder og stotrer Lars Andreas Larssen mot «Team Antonsen»s dårlige nordnorsk på en nesten uforståelig avart av Melbu-dialekt. Mange nordlendinger betakker seg for slike forsvarsadvokater, men på hvilken måte? «Jensen og Larssen har brakt skam over hele landsdelen,» tordner P1s kommentator i Bodø, Bjørn Vang, som vil rette opp bildet:

«Å være nordlending i år 2004 er flott! La det være krystallklart! Det er en tilstand full av stolthet. Vi er kry av vår dialekt, av våre røtter, av vår natur, av vår historie og av vår væren i verden og i Norge i dag. Sånn e det!»

NETTOPP SOM krakilske Larssen eller Jensen ville ha sagt det! Dette er like meningsfylt som å proklamere sin stolthet over å være kvinne, neger, homo eller rødhåret. Det stinker fortsatt av dårlig selvtillit, og hvem kan tro på folk som sier: «Vi kan le av oss sjølv!» mens leppa dirrer av indignasjon? I valget mellom pest og kolera sier jeg takk for meg og minnes med vemod en samisk-produsert komiserie på NRK med en sameleder iført Hitler-bart. Da er nordlendingen på høyde med Eia & Co.

IKKE LENGER NORDLENDING: Kjetil Rolness leverer herved inn selskinnsvesten og bytter den ut med en cowboyjakke med frynser.
RORBUHUMOR: Rolness er også lei av bredbeint rorbuhumor, her representert ved Oluf og Tore Skoglund.