Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ækte Nordlending - til salgs!

«Tida er høyst moden for å ta et oppgjør med mytebildet av Nordlendingen.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dyrkelsen av myten Nordlendingen har for fryktelig lenge siden overskredet grensene for parodi. I dagens kaotiske og utfordrende virkelighet er det ganske merkelig at folk nordfra gang på gang ikler seg islender og kasjetthua og inntar rollen som traust kysttraver à la 1950-tallet, og forlanger å bli - trodd på!

Ja ja, en viss utvikling skjer jo. Lars Andreas Larssen proklamerer budskapet i findressen. Og det går også fint å stille opp i pen kjole mens man holder den elementære stakkars torsken i neven, slik som Iren Reppen gjør på omslaget til diktboka hun har vært redaktør for: et utvalg av tidligere utgitte nordnorske tekster som erklæres for være en hyllest (alltid det ordet!) til «det nordnorske temperamentet». Dermed er hun Nordlending - trygg og koselig forutsigbar som noen, bare i ny og sexy innpakning.

Man skal da forholde seg til et marked. Nordlendingen er nemlig salgbar, og inngår perfekt i den nye internasjonale og nasjonale trenden som handler om å kanonisere mest mulig av det som er blitt utgitt for lenge siden.

Oppskriftsmessig presenteres Iren Reppen og den nye, viktige kulturboka som Erling Kagge står bak, over en helside i landsdelsavisen Nordlys; en avis som de siste tiårene har stått sentralt i det å tegne et stereotypt, fordummende bilde av Nordlendingen.

Nordlendingen

Nordlendingen framstår i dag som en fastfrosset karikatur, som en til de grader loslitt representant for en tid som for lengst er forbi, skriver journalist Geir Johansen.

- Fordummende?

Fort kort tid siden besluttet AS Solo å stanse sin «Soloreklame for nordlendinger» - på grunn av sterke motreaksjoner. Reklamen viste en ung fisker med Oluf-hua og manglende fortann, som holdt en torsk i den ene hånden og en flaske Solo i den andre, mens han uttalte følgende: «Ka farsken! Kor faens hæstkuk go' brus». Ganske smakløst?

Markedsansvarlig i AS Solo, Knut Ladegård, forklarte reklamebruken i Nordlys: «Vi brukte banning i reklamen fordi vi mener det er noe folk assosierer med nordlendinger.»

Ja, for hva annet hadde vel AS Solo her gjort, enn å manifestere mytebildet som de siste tiårene er blitt eksponert av Nordlendingen - via det som betraktes som ytterst seriøs kunst og kultur i media?

Det var heller ikke framstillingen av selve Nordlendingen som vakte harme.

Det var derimot bannskapen som fikk noen til å protestere.

Bannskapen, ja. For noen år siden skrev avdøde kulturjournalist i avisen Nordlys, Odd Sønvinsen, at han syntes det var vel mye bannskap i en fersk Oluf-forestilling. Den forsiktige antydningen gjorde Arthur Arntzen djupt såra. Han rykka ut i Nordlys og truet med å trekke Oluf fra scenen for evig og alltid. Landsdelsavisen oppfordret folk til å ringe inn til avisen for å si sin mening om denne usedvanlig viktige kultursaken, og dagen etter kunne avisen med digre titler på førstesiden konkludere med at «folk i Nord-Norge» ba om at Oluf måtte få leve. Kulturjournalist Sønvinsen måtte beklage sitt utspill, og Arntzen forkynte - etter alvorlig å ha proklamert at han først måtte ha noen dagers tenkepause - at han kanskje fortsatt skulle beholde skinnhua og filttøflene.

Nei, dette var ikke en skisse til et heftig revynummer - dette var trøstesløs virkelighet nordpå.

Myter har i sin dybde et sjelsmessig innhold, det som kan sammenliknes med en religiøs dimensjon. Det har også myten om Nordlendingen.

Derfor er det gitt noen å banne, og andre ikke.

Dessuten er Oluf guru.

Langs kysten av Nord-Norge, og spesielt langs Finnmarks-kysten, har befolkningen sterke revytradisjoner. Den storkjefta fiskarbonden som benytta revyscenen til å få fram sitt budskap, ofte med kraftig brodd mot øvrigheta, er framstilt med stor dyktighet av mange frodige revyaktører i nord - lenge før Oluf for første gang sto på scenen i Tromsø. Da Arthur Arntzen reiste rundt som journalist - først i avisen Tromsø, senere i Dagbladet - kunne han ikke unngå å få med seg flere av disse sterke revynumrene fra bygder og fiskevær.

Det nye var at den rabiate fiskarbonden, nå spilt av den utvilsomt talentfulle revyaktør Arntzen, med ett sto på en større scene i Tromsø, og at folk i pressemiljøet som Arntzen selv var en del av, begynte å skrive om fenomenet. Typen som tidligere hadde romstert rundt om på intime samfunnshusscener i Gjesvær, Båtsfjord og Honningsvåg og var blitt avbildet og skrevet om i lokalavisen med jevne mellomrom, tok nå laus på kultursidene i landsdelsavisen - ja, han ble tatt inn i varmen i radio og fjernsyn, blant Arntzens gode pressekolleger i NRK. Oluf ble ikke bare presentert - han lot fort pressefolk selv inngå som aktører på scenen. Håkon Karlsen i NRK Troms spilte først en slik viktig rolle, senere overtok journalist Tore Skoglund, som siden har gjort solid karriere gjennom å la vitsefortelling fra Rorbua i Tromsø inngå som viktigste kulturinnslag fra landsdelen gjennom NRK i en årrekke.

I små miljøer i nord er det tette forbindelser. Mangeårig redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, har vært en av Arntzens viktigste støttespillere. Initiativet til å få reist en byste av guruen utenfor Kulturhuset i Tromsø kom fra avisen. Og - hva var vel mer naturlig enn at nettopp Ivan Kristoffersen fikk skrive biografien om guruen, i forbindelse med Arntzens 60-årsdag? Hva annet kunne denne boka bli - enn en forferdelig sentimental, endeløs rekke av lovprisninger av den største og viseste Nordlending som noensinne har levd? Noe som Nils Magne Knutsen da også påpekte i sin anmeldelse av boka.

Arntzen har selv vært påpasselig med å trekke fram gudstroa til det stolte folkeferd i nord - når han i høvelige stunder har lagt fra seg bannskapen og preika alvor. En av de siste bøkene som hyller Nordlendingen - og lanseres i attraktiv utgave i passelig tid før julehandelen - bærer tittelen «Det nye tekstamente». På pressekonferansen i oktober forklarte redaktør for boka, Arnt Ryvold (ja, selvfølgelig ikledd islender i stundens alvor), at den inneholdt tekster fra det han ærbødig kalte «den herlige treenighet» - nemlig den gamle humortekstsamlingen «Vett og uvett», Asbjørn Dybwads vitsesamlinger samt tekster av Arthur Arntzen.

Mens en rekke nordnorske kulturpersonligheter, som gjennomgående har det til felles at de bor i byen, fortsetter å tjene penger på å hylle den ekte Nordlendingen - han som ror båten, han som fisker med juksa og lina, han som sier seg fornøyd med den nøkterne drifta av småbruket - så har den ekte fiskarbonden, selve opphavet til myten, fått føle virkeligheten på kroppen.

Dersom man går gjennom statistikk over nedlagte småbruk, over reduksjon i antall fjordfiskere i Nord-Norge de siste 20- 30 år, så vises ståa i all sin grufullhet: Kombinasjonsdrifta med kyst- og fjordfiske og småbruk, som for en stor del la grunnlaget for spredt bosetting langs kysten av Nord-Norge, er nærmest blitt borte. Fiskarbonden fins knapt nok mer.

Mest som en følge av politiske vedtak sørpå, som strenge reguleringer av kysttorskefisket og krav om stadig større enheter i landbruket.

Mens 1970-tallet bar i seg reell nordnorsk protest mot politikken fra sør, har det senere mest handlet om hvor viktig det er å kunne flire av hva som enn skjer. Mens kultureliten har inntatt stadig mer fornemme og lønnsomme saler med sine vitser og hyllester til Nordlendingen, har den nordnorske kystkulturen fått særdeles hard medfart. I kystkommuner i Finnmark er folketallet blitt bortimot halvert i løpet av de siste 30 år, parallelt med at en stadig mer effektiv trålflåte truer med å utrydde viktige fiskebestander. Ikke noen særlig morsom utvikling, for dem det gjelder.

Tida er høyst moden for å ta et oppgjør med mytebildet av Nordlendingen - av hensyn til de nye slekter som for lengst har kommet til verden. Nordlendingen framstår i dag som en fastfrosset karikatur, som en til de grader loslitt representant for en tid som for lengst er forbi.

Men viktigst av alt - han opptar helt uakseptabelt mye plass, da han skygger for nye tanker, ideer, impulser og uttrykk nordpå, der han krampaktig opprettholdes av en høyst middelaldrende, mimrende kulturelite.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!