&Aelig;Nima

Amerikanske Tool skriver rock med Æ: «Ænima» - albumet som har Smashing Pumpkins lyriske storhet, Rage Against The Machines temperament og Ministrys industrielle teknoattakk.

En klassiker? Vanskelig å si, men jeg veier og tar mål av Tools «Ænima» og kommer til at det må være kanskje den betydeligste innenfor årets «verstingrock-utgivelser».

Og allerede her må jeg korrigere meg selv: for albumet melder ikke bare tung, industriell overlast.

Plata byr på noen av de vareste og lyriske øyeblikkene jeg har opplevd på lenge. Der vokalen vrir lengsel ut av smerte og slynger det mot tomrommet mellom høyttalerne og trommehinnene.

Albumet er også eksperimentelt med teknoeskapader à la Trent Razor (Nine Inch Nails). Lyder går i loops og ambiente sekvenser gir albumet flere dimensjoner, som er et stikkord for «Ænima».

Dimensjoner & variasjoner gir plata storhet, totalitet og helhet som man bare fornemmer ved enkelte utgivelser: sist med Smashing Pumpkins «Mellon Collie and the Infinite Sadness».

Men Tool er ikke minst gitarrøskende steinharde og strengesøkende bløte med melodiøs føring i kaskadene. Og det på uortodoks måte med potensial til samlet oppslutning på skalaen fra popsentrum til ytterste brutalrockfløy.

«Ænima» er bandets andre, hvis vi ser bort fra EP-en «Opiate» (1992). Langspilldebuten «Undertow» (1993) solgte til platina i USA og Canada, og bandet har til tross for bare en og en halv utgivelse nådd skyhøyt - ikke minst med tanke på den relativt sære sjangeren.

Se derfor opp for den anglosaksiske ikke-eksisterende Æ-bokstaven - rockens nye X-faktor: «Ænima».