Ære være parasittene

Gjennom de siste fire milliarder årene av livets historie har parasitter hatt en utrolig suksess.

I 1933 oppdaget primatologer en rød og svart ape som levde i trekronene i Vest-Afrikas skoger. Den fikk navnet «miss Waldrons røde kolobus» (Procolobus badius waldroni). Nylig ble den erklært utryddet - den første dokumenterte utryddelsen av en primat siden 1700-tallet. Et forskerteam har lett etter apen i seks år uten å være i stand til å finne noe spor av den, og de har derfor konkludert med at omfattende hogstvirksomhet i området har tatt livet av det siste individet av arten. Men da miss Waldrons røde kolobus forsvant, gjorde den det ikke alene. Den tok også med seg inn i glemselen et ukjent antall parasittiske skapninger som hadde gjort apen til sitt hjem - parasitter som kan ha omfattet virus, bakterier, encellede urdyr, sopp, bendelorm og andre fæle vesener.

Vi kan være i ferd med å forårsake en masseutryddelse av et omfang som bare kan sidestilles med det som skjedde da en asteroide krasjet med jordkloden for 65 millioner år siden. Overraskende nok vil det være parasitter som antallsmessig rammes hardest, fordi parasitter utgjør mesteparten av jordas biologiske mangfold. Selv om forskere er uenige om hvor mange arter som fins - anslagene varierer fra 5 til 30 millioner - ser det ut til at omtrent 80 prosent av alle arter er parasitter i en eller annen form.

Det kan være vanskelig å ta innover seg det faktum at den verdenen vi bebor, i overveldende grad er parasittisk. Tross alt er vi vant til å tenke på parasitter med frykt og vemmelse. De er noe som helst skal utryddes, og i hvert fall ikke noe som skal diskuteres i hyggelig lag. Men parasittene er naturens store suksesshistorie. De har vært her i milliarder av år, og har utviklet en bisarr praktutfoldelse av former: rundormer som kan krølle seg sammen inne i en enkelt muskelcelle, skalldyr som klemmer seg fast på øynene til håkjerringer, flatorm som lever i blærene til padder som ligger nedgravd i ørkensand i elleve av årets tolv måneder.

I tidas løp har parasitter utviklet seg til bemerkelsesverdig avanserte skapninger. Ved hjelp av biokjemi kan de kastrere vertene sine, slik at vertene ikke kaster bort energi på å lage egg eller finne seg en make i stedet for å fø parasittene. Parasitter kan til og med kontrollere vertenes atferd for å sikre sin egen reproduktive suksess. For eksempel er det nødvendig for mange parasitter å leve i to eller flere arter for å fullføre livsløpet sitt. I mange tilfeller er den første verten byttedyr for den andre, og parasittene hjelper rovdyra med å fange byttet. Toxoplasma, et encellet dyr som starter livsløpet sitt i rotter og andre pattedyr, har katten som sin siste vert. Ei rotte som er smittet av toxoplasma, er helt frisk, men mister den instinktive frykten sin for lukten av katt. Ved å endre rottas nevrokjemi gjør kanskje toxoplasma vertene sine til enklere byttedyr å fange.

Om parasitter ikke klarer å vinne noens kjærlighet, bør de i hvert fall vinne vår respekt. Så når vi kjemper for å bevare det biologiske mangfoldet, må vi ikke glemme parasittene som lever inni truede verter, for eksempel de som levde i miss Waldrons røde kolobus. For det fins praktiske grunner til å bevare et biologisk mangfold, og disse grunnene gjelder like mye for parasittene som for vertene deres. Mange av våre mest effektive medisiner ble for eksempel først oppdaget i planter eller dyr.

Parasitter er bioteknologiens mestere. Hakeormene er et eksempel. Disse vemmelige skapningene graver hoggtennene sine inn i tarmveggene for å suge i seg blod og opptrevlet vev. Normalt skulle blodet i såret ha levret seg, og det ville gjort det umulig for hakeormen å få i seg næring. Men hakeormen har utviklet evnen til å produsere et molekyl som elegant blokkerer den kaskaden av kjemiske reaksjoner som får blod til å levre seg. Forskere innen bioteknologi er så imponert over hakeormen at de har laget en syntetisk utgave av molekylet og tester det ut som et blodfortynnende medikament til bruk under operasjoner.

Hakeormen er bare én blant millioner av parasittarter; andre parasitter lager kan hende kjemikalier som kan brukes til å hindre at kroppen avviser transplanterte organer, eller til å endre hjernen. Hvis de blir utryddet, tar de hemmelighetene sine med seg.

Under den forakten mange mennesker har for parasitter, skjuler det seg et dypt ubehag over vår egen rolle i naturen. Vi roser oss av å være herrer over naturen, med jordas og havets dyr til vår disposisjon. Likevel kan parasittene snike seg forbi forsvarsverkene våre og gjøre kroppene våre til sine egne lekeplasser. Det faktum at vi alltid kommer til å være en del av naturens verden, er på enkelte måter svært skremmende. Det er denne avskyen som gjør parasitter så anvendelige for dem som lager sciencefictionfilmer som for eksempel «Alien».

Men parasitter vekker ubehag også på en annen måte. Når du ser på flyfotografier hvordan boligområder sprer seg innover prærier, eller hvordan tømmerhogst utsletter regnskoger, er det vanskelig å la være å reflektere over en skremmende mulighet: vi er parasitter. Vår vert er biosfæren, som vi utnytter og konsumerer til vår egen fordel, og til skade for verten selv.

Det er muligens noe i dette tankebildet, men innsikten det gir, er ikke helt åpenbar. Å bli kalt en parasitt er ikke nødvendigvis negativt. Gjennom de siste fire milliarder årene av livets historie har parasitter hatt en utrolig suksess. Hvis vi faktisk er parasitter, er vi ikke spesielt vellykkede sådanne. Parasitter pleier å bruke vertene sine svært forsiktig, for drepes de for tidlig, vil parasittene ende opp som hjemløse. Til forskjell fra andre parasitter har vi bare én vert, noe som betyr at vi må være ekstra forsiktige. Skal vi dømme ut fra tilstanden til verdens regnskoger, våtmarker og korallrev, er vi ikke det. Vi bør lære av mesterne.

Oversatt av Dagbladets språkavdeling