Æresdrap på norsk

Hvor er mediekorpsets moralske stemme når en etnisk norsk kvinne blir drept?

De siste ukene har det vært mediefokus på flere saker der etnisk norske menn har drept koner og barn. Men den store debatten uteblir. Kontrasten til medias dekning av vold mot minoritetskvinner er stor. Hvorfor fører ikke vold mot norske kvinner til umiddelbare krav om handling?

Vi er vant til å lese om norske menns drap på kvinner og barn som familietragedier. Har gjerningsmannen utenlandsk opprinnelse er «storyen» ofte en annen. I disse sakene blir journalistene sjelden stående overfor «uforståelige familietragedier». I stedet blir religion, ære, makt, kultur og tradisjon viktige ingredienser i saker der patriarkalske holdninger blant minoriteter i Norge skal fram i lyset og fordømmes. Gjerne med krav om at andre med samme minoritetsbakgrunn eller religion skal ta aktivt avstand fra vold mot kvinner. Journalistene skriver med det norske samfunnets moralske stemme og framstår som den mishandlete kvinnens beskytter etter døden.

TOVE SMAADAHL, daglig leder for Krisesentersekretariatet i Norge er en av dem som kan fortelle om hvordan det er å være kilde i disse sakene. Hun forteller: «Undertegnede ble kontaktet av en journalist som ville ha informasjon om muslimske menn som utøvde vold mot sin kone. Jeg prøvde da å nyansere dette bilde ved å fortelle ham at en stor andel av kvinner med minoritetsbakgrunn som kom til krisesentrene ble mishandlet av sin etnisk norske mann. Journalisten var overhodet ikke interessert i å høre om etnisk norske menn, og ble litt provosert over at jeg ikke kunne vise til tall over muslimske menn som mishandlet.» Hun opplyser at hun ikke er den eneste som sitter med denne typen erfaringer.

At journalister tar drap på kvinner og barn alvorlig er selvfølgelig bra. Men hvor er mediekorpsets moralske stemme når en etnisk norsk kvinne blir drept? Og hvor er samfunnets samvittighet når en Grimstad-mann slipper fengsel etter å ha slått kona helseløs, fordi firmaet hans «vil bli skadelidende» hvis han må sitte inne? (Agderposten 09.12.05) Hvilken verdi har denne eller andre kvinner i medias og det norske rettsapparatets øyne?

MULIGENS BLIR det stillere fordi journalistene mangler ord. Hvorfor dreper norske menn kone og barn? Her finnes ingen kommentatorer på sidelinja som gjerne forteller om den norske mannens redsel for å bli stående uten ære og makt. Her finnes ingen eksotiske detaljer om patriarkalske tradisjoner som vi kan kreve oppgjør med. I stedet møter vi omgivelser som rister på hodet, dette hadde ingen trodd at ville skje. Det er ikke så rart. Men burde ikke journalistene følge sakene videre i disse tilfellene likevel?

Voldsforsker Kristin Skjørten er en av dem som har påpekt at måten drap på kvinner og barn i Norge skrives om i norsk presse, legger lokk på debatten om sakene. For hvilke oppgjør kan vi ta med familietragedier?

Det har vært en pågående debatt om vold og overgrep mot minoritetskvinner i Norge, med stort engasjement blant en rekke politikere. Her har nødvendigheten av handling blitt vektlagt. Men hvor? Jo, i utlendingsloven. Som når Erna Solberg ville redde import-bruder fra norske voldsmenn ved å nekte dem innreise til landet, eller når noen grupper i Norge skal få høyere giftemålsalder. Det absurde i denne situasjonen er selvfølgelig at kvinnene norske myndigheter skal hjelpe faktisk mister rettigheter. Og at debatten nok S en gang omhandler De andre.

MEDIAS VOLDSOMME oppmerksomhet på voldssaker der minoritetskvinner er offer kan bli sett på som positiv diskriminering. Dette er saker som blir tatt på alvor. En slik tolkning er et bomskudd. Kontrasten i hvordan etnisk norsk vold og vold i minoritetsmiljøer behandles i den offentlige debatten viser heller hvor problematisk det er for det norske samfunnet å se patriarkalske trekk i sin egen kultur. At nesten ti prosent av kommunene i Norge hevder vold mot kvinner ikke forekommer i deres kommune, og at halvparten av kommunene mangler registreringsrutiner som gir dem kunnskap om hvor mange overgrepsoffer som er i kontakt med det kommunale apparatet (ifølge undersøkelse utført av Amnesty Norge, 2005), sier sitt om prioriteringen på feltet mange steder.

SØNDAG 11. desember kunne Dagbladet melde at over 30 norske kvinner er drept av partneren sin siden 2001 og at én av ti norske kvinner har vært offer for grov vold i parforhold. Det nytter ikke å la hver av disse sakene få sine individuelle, tragiske forklaringer. Vi trenger en offentlig debatt om årsakene til norske menns vold, en debatt som går utover deres problematiske forhold til alkohol. En debatt som evner å se vold mot kvinner i et likestillings- og menneskerettighetsperspektiv.

Vårt første innspill er at kommunene straks må gi en reell prioritering til handlingsplanen mot «Vold i nære relasjoner», at kjønnsbasert vold må inn på skolepensum og at norske journalister og kommentatorer kunne hatt godt av å grave litt mer i sin egen kultur og tradisjon. Og så må vold mot minoritetskvinner få sin plass i denne debatten, ikke som «såpeserie-underholdning» i tabloidavisene eller som paragrafer i Utlendingsloven.