MARKERING: 23. september i år arrangerte Kvinnegruppa Ottar og Sekulær Feministisk Front markeringen «Ingen ære i æresdrap! Kamp mot sosial kontroll og æreskultur». Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
MARKERING: 23. september i år arrangerte Kvinnegruppa Ottar og Sekulær Feministisk Front markeringen «Ingen ære i æresdrap! Kamp mot sosial kontroll og æreskultur». Foto: Torstein Bøe / NTB scanpixVis mer

Æreskultur:

Æreskultur er overgrepskultur

Når antirasisme settes foran kvinnesaken svekkes kampen mot kvinneundertrykkelse. Det tid for å sette kvinnesak alene på dagsorden.

Meninger

Æreskultur handler om kjønnslemlestelse, sosial kontroll og bestialske avstraffelsesmetoder. Det handler om overvåkning, skam, ryktespredning og om en familie og klan som skal kontrollere deg. Om du ikke oppfører deg så går det utover familien og slekta sin ære. I æreskulturer er det ikke uvanlig å drepe eller straffe den som påfører familien skam.

Spaltist

Tonje Gjevjon

er billed- og preformancekunstner.

Siste publiserte innlegg

Æreskultur er kommet til Norge etter å ha vært utryddet i noen hundre år, og den har fått etablere seg på nytt. Vi har sovet i timen, men innser det ikke. Vi er så fryktelig redde for å fremstå som fordomsfulle og fremmedfiendtlige rasister, vi er så redde for å si noen som helst feil om muslimer som gruppering.

Norge er et likestillingsland. De fleste er enige om at kvinner som går i korte skjørt sent på kvelden ikke har noe skyld om hun blir voldtatt. De fleste er enige om at en etnisk norsk kvinne som blir slått av sin ektefelle er et voldsoffer.

Men vi vil ikke innse at kvinner fra æreskulturer blir utsatt for overgrep fra de blir født til de dør, om de ikke bryter ut av æreskulturens klamme grep. Mer enn 300 har bedt om hjelp om æresrelatert vold hittil i år.

Så hva er problemet? Hvorfor er det så vanskelig å ta tydelig avstand fra æreskultur? Hvorfor må folk fra både høyre- og venstresiden trekke inn at det finnes æresrelaterte drap blant etniske nordmenn også? Og hvorfor må man sette antirasistisk foran eller i forbindelse med kampen mot æreskultur og sosial kontroll?

Berit Ås, som var på Kvinnegruppa Ottar og Sekulær Feministisk Front sin markering «Ingen ære i æresdrap! Kamp mot sosial kontroll og æreskultur» 23. september, sier om markeringen.

«Det var bra for det var kvinner, kvinners liv og undertrykkelse av kinner som sto helt i sentrum, for ellers får vi høre at vi må ha klassekamp først og så kommer kvinnekampen, så må vi ha antirasisme først og så kommer kvinnekampen, så må vi ha fagforeningene først og så kommer kvinnekampen, og så må vi ta oppvasken først og så kan vi si noe om kvinner tilslutt.»

Det var kvinner og feminister som startet Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), krisesentrene og andre tiltak som bidrar til å styrke kvinners rettsvern og sørge for tilbud til kvinner som er utsatt for overgrep og vold. Det var kvinnesaksorganisasjonene og kvinner og menn på venstresiden som nedla størst andel i det arbeidet som medførte at Norge ble et foregangsland med hensyn til kvinnesak.

Det mange ikke vet er at likestillingsloven kom på grunn av kvinnebevegelsen, men at kvinnebevegelsen ønsket en likestillingslov for frigjøring av kvinner.

Selv ordet kvinne ser nå ut til å forsvinne til fordel for ordet kjønn, som tilslører ulikheten. Menn rammes også av æresbegrepet hvis de nekter å være med på volden, men de rammes på annen måte enn kvinner.

Vi må erkjenne og ta innover oss at kvinnesak og likestilling ikke betyr det samme. Barn har også rettigheter, men undertrykking av jentebarn er annerledes enn undertrykking guttebarn og derfor trenger vi et kjønnsperspektiv også når det gjelder barns rettigheter.

Kvinnekamp er frigjøringskamp og den må løftes opp og ikke underlegges andre kamper som for eksempel kampen mot rasisme. Kvinnesak og kvinnekamp er grunnleggende for halvparten av jordas befolkning og derfor skal denne kampen stå alene.

Slik jeg ser det skyldes berøringsangsten vi har overfor asylpolitikk, integrering og æreskulturens overgrep mot kvinner sammenblandingen av kvinnesak og antirasisme. En del antirasister virker også å ha som strategi å definere alle som er uenig i deres syn på integrering, asylpolitikk eller islam som fordomsfulle, hatefulle rasister. Vi som er etnisk norske får også høre at vi ikke har noe med å mene noe om temaet fordi vi er hvite og privilegerte.

I tillegg påvirker overdreven respekt for religion og religiøs overbevisning vår dømmekraft. For i religionens navn er mye akseptert og religiøse mennesker har et spillerom ikke-religiøse mennesker ikke har. Vi overbeskytter religiøse grupperinger og gir dem frikort til å skade andre –særlig kvinner, fordi det gjør det i Guds eller Allahs navn.

Jentunger ned i åtteårsalderen giftes bort til voksne menn. Barnebruder helt ned i åtteårsalderen. Hvordan tror vi disse jentenes hverdag vil være? Hvor mange voldtekter skal hun utsettes for per år? Æreskultur i Norge er basert i æreskultur i land som for eksempel Somalia.

«Barn er ikke frie individer, de er familiens eiendom. De skal formes på en bestemt måte, følge bestemte regler og adlyde foreldrenes ordre», skrev Shahram Shaygani for en uke siden i «Æreskultur er skammens kultur».

Det finnes ingen human æreskultur. Overgrep er overgrep, kvinneundertrykkelse er kvinneundertrykkelse. Om vi sier nei til æreskultur og overgrep satt i system har det ingenting med rasisme og fremmedhat å gjøre. Sier vi nei til overgrep og sosial kontroll så har det ingenting med «de og oss» å gjøre.

De fleste av oss er ikke rasister, men vi ønsker oss krass kritikk og tiltak overfor all overgrepskultur. Jeg tror et klart flertall i Norge tar avstand fra æreskultur og den kvinneundertrykkelsen den innebærer.

Æreskultur består av systematiske overgrep og overgrepsretorikk som er så grove og innvaderende at vi snur oss vekk når vi får høre om det. Vi må se på handlingene, og vi må se bort i fra at handlingene begrunnes i tradisjon, kultur eller religion. Det finnes ikke gode begrunnelser for overgrep.

Og så må vi huske at overgrep i æreskulturer ikke handler om unntak eller enkelttilfeller. Det handler om en kollektiv kultur. Unntakene er de som bryter ut av æreskulturen og de enkeltpersonene som tar opp kampen mot den kollektive æreskulturen.

Hver dag blir jentunger og guttunger rekruttert inn i æreskulturens kollektive grep. Vi klarer ikke å få bukt med det. Når antirasisme alltid settes foran og i forbindelse med kvinnesak svekker kampen mot kvinneundertrykkelse. Det tid for å sette kvinnesak alene på dagsorden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook