Anmeldelse: Magnus Takvam, «Hun skrev for å kunne leve»

Ærlig og kjærlig morsportrett

Marie Takvam var sanselig lyriker og frodig kunstnerbohem. Sønnen Magnus har skrevet en modig biografi.

MARIE TAKVAM: Hun levde et sterkt liv til hun døde i 2008. Nå har sønnen, Magnus Takvam, reist et verdig minnesmerke over henne. Foto: Henrik Laurvik, Scanpix
MARIE TAKVAM: Hun levde et sterkt liv til hun døde i 2008. Nå har sønnen, Magnus Takvam, reist et verdig minnesmerke over henne. Foto: Henrik Laurvik, Scanpix Vis mer
Publisert

«Hun skrev for å kunne leve»

Magnus Takvam

Biografi

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2021

«Et verdig minnesmerke»
Se alle anmeldelser

«Min mor var et menneske blottet for onde hensikter, så jeg frikjenner henne på samme tid som jeg fordømmer henne», skriver Magnus Takvam om sin mor, dikteren Marie Takvam, i biografien «Hun skrev for å kunne leve».

Det har ikke vært noen lett oppgave for sønnen Magnus å skulle fortelle historien om Marie Takvam. For det er så mange historier, tilsynelatende motstridende. For oss utenforstående er det historien om stemmen fra Barnetimen for de minste. Det er historien om den sanselige lyrikeren. Historien om den frodige bohemkvinnen fra Theatercafeen, Casino og Club 7. Den modige dama som våget å kle av seg på filmlerretet. Og tragedien Marie Takvam som gikk i hundene av fyll og nerver.

Scener fra en film

For Magnus Takvam er det selvsagt også mor-sønn-historien. Den «handler om et barn som ble nært knyttet til sin nærmeste forelder. Barnets behov for å rive seg løs når det vokser til ungdom, ble ikke møtt i mitt tilfelle,» skriver han. Han sammenlikner arbeidet med boka som å sitte i en kinosal og se en film. Noen scener er nye, andre er gjenkjennelige. Av og til er det vondt å se på. Sønnen Magnus sier at han lengter etter de bildene som viser at hans mors liv ikke kan reduseres til den tragiske kunstnermyten mange forbinder henne med.

Journalisten Magnus Takvam, som selv er et godt voksent menneske nå, har tatt modige valg i denne boka som ikke bare er en kunstnerbiografi. Han pynter ikke på fasaden; han er tvert imot nådeløst ærlig og utleverende både overfor sin mor og seg selv. Ett av motivene later til å være ønsket om å vise hennes beundrere hva som lå bak fasaden av sjarmerende kunstnerisk galskap. Han forteller at han i en periode måtte reise bort fra byen hun bodde i for å slippe å møte henne.

Forførerisk

Mange lot seg forføre av Marie Takvam. Når jeg leser sønnens bok får jeg flashbacks som antyder årsaken. Det er diktene hennes. Nå i ettertid mener jeg hun var en gudbenådet poet. Hun rakk å skrive ti diktsamlinger i sitt liv, og Magnus Takvam gjengir raust fra dem i biografien. Det er en underdrivelse å si at det gir en ubendig trang til å lese alt om igjen, fra debutsamlingen «Dåp under sju stjerner» fra 1952 og til den aller siste hun utga i 1990, «Rognebær». Konklusjonen i Tor Obrestads konsulentuttalelse om denne finalen sier det meste: «… det er svært få, ingen trur eg, som har makta å spytta ut den aldrande sin lidenskap slik Takvam gjer det. Rolf Jacobsen blir bare ein søt bestefar i samanlikning.»

Mottakelsen var ikke like velvillig ved debuten. I dag er det direkte sjokkerende å lese enkelte mannlige kritikeres ovenfra-og-nedad-holdninger, som fra André Bjerke i Aftenposten. Han anmeldte fotografiet av Marie på omslaget av diktsamlingen: «Hun har myke, runde og litt butte trekk … Forfatterinnen er pen – allerede det lover godt». Odd Solumsmoen i Arbeiderbladet var ikke stort bedre da han omtalte diktene som lyrisk dameprat: «Alle er skrevet av en pen, ung dame. Det er også det peneste som kan sies om de fleste av dem».

Man får lyst til å rope «Steike!» på klingende takvamsk sunnmøredialekt. Allerede ti år gammel fikk hun sitt første dikt publisert i Sunnmørsposten. Foreldrene på gården Skylstad i Hjørundfjorden mente at eldstejenta Marie skulle bli lege og misjonær. Men hun ble født til dikter, mener sønnen. Hun møtte sin kommende ektemann, Johannes Takvam fra Dale, på Eids gymnas. De giftet seg i 1950. «Historien om min mors og fars unge kjærlighet er så romantisk at det gjør vondt å gjenoppleve den. Hvorfor kunne ikke livet deres bare fortsatt på den myke bølgen det startet på?» spør sønnen.

Store veiskiller

Han viser til fire store veiskiller i Maries liv. Det første da hun forlot Vestlandet, 21 år gammel. Det andre da hun debuterte som dikter i 1952. Det tredje da familien gikk i oppløsning i 1969, og Magnus ble boende alene med sin mor i rekkehuset på Oppsal i Oslo. Det siste er sammenbruddet i 1985, da Marie ble innlagt på psykiatrisk institusjon. Fra 1990-tallet var hun innlagt mer eller mindre sammenhengende til sin død i januar 2008.

Bokas tittel er hentet fra et intervju som en ung slektning, Siri, gjorde med Marie til en skoleoppgave i 1998: «Eg satt ikkje og skreiv berre for å skrive, det var for å kunne leve,» forklarte Marie Takvam da. Hun levde jo sterkt. Sønnen gjengir diktet «Reise seg» fra samlingen «Falle og reise seg att» som kom i 1980. Han kaller det Maries programdikt over sitt eget liv og sitt eget ekteskap ti år etter skilsmissen, men han ser det som et selvbedrag.

Magnus Takvam har like fullt reist et inntagende minnesmerke over sin mor.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer