Ærlig og mørk

Tragedien «Sammen» er heldigvis mer enn et velkomment alternativ til krigshelter og nazi-zombier.

FILM: Det begynner så bra som overhodet mulig. Mor, far og barn er ute og bowler, det er fryd, gammen og hygge. Likevel føles det ikke spesielt hyggelig. For vi vet at når lykke og harmoni etableres så ettertrykkelig på film, er det bare spørsmål om minutter før ulykke og disharmoni overtar. Og i dette tilfellet: Vedvarer. Det er lenge siden jeg har sett et norsk samtidsdrama som er så gjennomgripende dystert, så fortvilende tragisk og der man har vært så gjerrig med lyspunktene. Men det er også lenge siden scener i norsk film har røsket så godt tak i meg.

Dyktig

«Sammen» handler om sorg, lengsel og skyldfølelse. Og om å takle livet etter katastrofen. Det er en tematikk veldig mange, for ikke å si alle, kan kjenne seg igjen i. Når mor blir drept - dette er ingen spoiler, det skjer allerede før tittelsekvensen - forsøker far og sønn å fortsette som før. Det går fra vondt til verre, fra skumring til bekmørke.

Matias Armand Jordal, som spillefilmdebuterer her, har vært dyktig med instruksjonen. Store deler av filmen hviler på Fritjov Såheim og Odin Waage, som henholdsvis far og sønn. De leverer begge troverdighet og kvalitet. Såheims karakter har åpenbare fellestrekk med typer han har spilt før, så dette kan han. Nykommer Waage er et naturtalent. Måten han framstiller sønnens stahet, kampvilje og forsøk på å få hjulene til å gå rundt, til tross for de fortvilende omstendighetene, er direkte hjerteskjærende. Og det føles ekte. Det bevegelige kameraet og de til dels lange tagningene tilfører autentisitet og flere av scenene føles improviserte. Det skaper realisme, men er ikke alltid like økonomisk. I perioder er følelsen av tomgang farlig nær og en viss oppstramming hadde nok bidratt til et enda bedre sluttresultat.

Overflatiskhet

Men bevares. Det er et dristig prosjekt regidebutant Jordal, som også er manusansvarlig, har begitt seg ut på. I ei tid da de fleste norske filmer har rikelig med action, humor, romantikk og skrekk, er dette nærmere klassisk, streit sosialrealisme. I et intervju til denne avisa nylig uttalte regissøren at mye norsk film tenderer mot overflatiskhet og at han ønsket å lage en film som var realistisk, ektefølt og sann. «Det er vanskeligere å være ærlig og mene noe, enn bare underholde», uttalte Jordal.

Man må slå fast at debutanten lykkes, også ut fra egne målsettinger. «Sammen» oppleves som realistisk og ektefølt. Den har flere streke øyeblikk som brenner seg fast. Her gjøres ingen anstrengelser for å underholde. På vondt - og godt.