Ærlig og sentimentalt

Kjapp, «ærlig» og litt sentimental bok om far og sønn, utroskap og død.

Hovedpersonen Harry i stjernejournalisten Tony Parsons prisbelønte «Mann og gutt», er 29 år og tv-produsent. Etter et meningsløst ennattseventyr ødelegger han sitt egentlig lykkelige ekteskap, den vakre kona reiser og han blir alene med sønnen på fem år. Og her er mange gjenkjennelige historier: Jobben han mister fordi han ikke kan jobbe seint. Mikromat som gutten ikke vil spise. Alenefar som blir uglesett av mødre. Samtidig: når introdusere en femåring for fars nye venninne? Hva skjer når mor etter noen måneder kommer hjem med ny kjæreste og vil ha gutten hos seg?

Overgrep

Framfor alt er dette en roman om overgrepet mot et barn når umodne foreldre setter egne behov framfor barnas. En egoisme Parsons ser som symptomatisk for vår generasjon.

For sentralt her står Harrys forhold til sin egen far, den ansvarsfulle, sterke og «ukulturelle» krigshelten hvis liv har bestått i å verne om kone, barn og fedreland. Og, som i likhet med andre i sin generasjonen, får ansvarsløse sønner som vokser opp med drømmen om det fullkomne liv der kampen ikke står mot japanere og tyskere, men mot kona. For dette er også et dypdykk i kjærligheten - mellom far og sønn, men også mellom kvinne og mann.

Forenklet

«Mann og gutt» skal ifølge forlaget ha vakt stor oppsikt i England, leserne lo og gråt om hverandre, og Parsons ble sammenliknet med Nick Hornby og Roddy Doyle.

En promovering som virker litt mot sin hensikt, spør du meg, for boka er ikke god.

Den mannlige «ærligheten» og det kjappe språket til tross, i motsetning til Hornby og Doyle er Parson verken spesielt språklig original, fandenivoldsk eller selvironisk. Snarere en tanke sentimental der personene blir litt endimensjonale - spesielt «den gode» faren - noe som også forenkler tematikken. Samtidig blir visse av samtalene så fulle av «meninger» at de blir stive og lite tøyelige. Men for all del - markedet flommer ikke akkurat over av bøker om alenefedre og sønner, eller femtitallsmoralisme om ansvar og «sammen skal vi klare det», så den bør absolutt leses.