Ærlig talt?

Noe har skjedd med journalistikken de siste årene.

HVORFOR ER DET SLIK

at hvis man er kritisk til deler av journalistikken, så må man på inn-og utpust forsikre yrkesgruppen om deres viktige rolle for demokratiet, folket og samfunnet? Hvorfor raser man i forsvar og sier de tåpeligste ting dersom noen stiller betimelige spørsmål om journalistikkens utvikling? Hvorfor blir NRK så frenetisk ensidig i sitt angrep på PR-bransjen? Er det noen yrkesgruppe som burde evne å ha flere tanker i hodet samtidig, er det vel journalistene?

Her kommer fire tanker: 1.Jeg er kritisk til hvordan enkelte journalistmiljøer trekker sannheten etter nakkehårene. 2.Jeg er villig til å gå i tog for å bevare den frie, kritiske journalistikk. 3.PR- bransjen er kommet for å bli. Ikke som motkraft til journalistikken, men som profesjonelle strateger og formidlere av informasjon. 4.Enkelte av mine kolleger er sjarlataner som burde holde seg unna SKUP-seminarer der de skremmer journalister.

TANKE 1: SANNHET OG NAKKEHÅR.

Noe har skjedd med journalistikken de siste årene. Mange er oppgitt over medier og journalister. Troverdighetesundersøkelser bekrefter et massivt negativt syn på yrkesgruppa. Det kan være at man bør ta dette alvorlig, selv om den journalistiske refleksen nok vil være en lett himling med øynene, nynning av nasjonalsangen og heising av ytringsfrihetsflagget.

Det er et dårlig tegn at deler av selveste NRK, folkeopplyseren, nå ser ut til å falle i denne fella.

Tenk om vi i større grad enn tilfelle er, kunne være ganske sikre på at denne yrkesgruppen faktisk ikke ble et offer for seg selv, der den sanne historien ikke ble ofret til fordel for det journalistiske prosjekt, der vinkelen blir det viktigste. Er det ikke dumt om «avsløringen» blir til i klipperommet? Vi ser mange eksempler på råkjør fra Brennpunkt- og FBI-redaksjonen mot ulike organisasjoner og firmaer. Ta Redd Barnas medlemsverving eller Hadeland Glassverk og eieren Atle Brynestad. Felles for dem begge var en himmelfallende forundring i etterkant over vinkelen og formen. Timeslange, utmattende intervjuer der kamera ruller. Svar som kunne ha forklart klippes bort, snubling i ord av et trøtt intervjuobjekt som blir hovedpoenget i innslaget, skjulte kameraer osv. Prøv å se det fra ofrenes side: Var det slik du selv gjerne ville ha fått fram din sak om du sto som avsender?

Det må være noen journalister som vet når de går til sengs, at de ikke har ytt saken og intervjuobjektet rettferdighet. Men de sovner kanskje med et lite smil der de hører ekkoet av all den støyen og pseudodebatten de evnet å produsere?

TANKE 2:

Jeg er for kritisk presse! Jeg gjentar: På tross av småljuging i megaformat, setter jeg stor pris på Den Frie Presse, ytringsfriheten og alle redaksjoner i hele landet og deres utrettelige kamp for demokratiet.

TANKE 3:

PR-bransjen har kommet for å bli.

Er det rart at PR-bransjen vokser? Jeg har i mine år som informasjonsrådgiver møtt ca 150 kunder og to tusen enkeltpersoner. Skikkelige mennesker som jobber hardt med å drive sine selskaper eller organisasjoner.

De er opptatt av sine fag, arbeidsplasser, og er stort sett positive bidragsytere til det norske samfunn. Men de frykter at de skal bli medieofre og at en opptreden på tv eller i spaltene skal ødelegge dem. Er det rart de vil ha råd om hva de skal si og hvordan de skal si det?

For tenk etter et øyeblikk. Tenk om det er sånn at våre kunder faktisk har rett. At jakten på den Gode Historien fører til at man må fordreie litt her, fortie noe der og vips så har man en knallsak. Som kan selges til dramaturgene i Dagsnytt om morgenen, til Alltid Nyheter utover dagen, få saken på den politiske dagsorden i et vorspiel på Dagsnytt18, før desserten rulles inn til Viggo kl 20.25. Da kan dagens journalistiske helt høste gevinsten. Anerkjennelsen. I kjølvannet står objektene og som ser forundret rundt seg: Det var da ikke det vi sa?

Årsaken til fenomenet? For det første har jaget etter salgs-, seer-og lyttertall blir stadig mer markant. Antall redaksjoner øker, antall journalister synker relativt. Dette betyr at stadig færre journalister i flere redaksjoner skal fylle de redaksjonelle tomrom.

TANKE 4: PR-SJARLATANER.

Jeg irriterer meg selvfølgelig over dumme kolleger i egen bransje. Vår bransje er liten, og kravet til ordentlighet er stor.

Det høres uklokt ut å holde PR-foredrag på SKUP om «statement-basert svarmetode». Men jeg ber om at ikke hele bransjen blir vurdert ut fra de ekstreme eksemplene.

SAKEN

Er journalister manipulative og uredelige?

Er det informasjonsrådgivere som er problemet?

Etter innlegget «Terrorbalanse i spaltene» har begge

yrkesgrupper gått ut med hardt skyts.