Masud Gharahkhani, stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, tar i en kronikk i VG 29. januar til orde for «en kontrollert og begrenset innvandring» for å sikre innbyggernes trygghet og en mer rettferdig behandling av verdens flyktninger.
Vi har en flyktningpolitikk som «belønner de som har mest ressurser til å flykte», skriver Gharahkhani. Han peker på at vi bruker enormt store ressurser på en relativt liten gruppe asylinnvandrere i Norge, sammenlignet med de ressursene som brukes på å hjelpe det store flertallet av flyktninger, som befinner seg andre steder i verden.
Essensen i denne analysen er hverken ny eller kontroversiell.
Likevel er det noe nytt i Gharahkhanis tekst. Den er skrevet i en mer direkte form enn vi er vant til fra Arbeiderpartiet. Få vil for eksempel benekte at innvandring fra ikke-vestlige land fører til større økonomiske forskjeller i Norge. Men det er nytt at Arbeiderpartiet slår fast at innvandring «er med på å skape et klassedelt samfunn.».
Gharahkhani beskriver en rekke problemer med dagens innvandringspolitikk. Han slår fast at vi ikke kan ta imot «flere flyktninger og asylsøkere enn vi klarer å integrere,» og at «Norge (ikke bør) være mer liberale enn sammenlignbare land.»
Han erklærer videre at «vi må ta et kritisk blikk på ressursbruken i Norge og Europa.» Han viser til Sverige som bruker «mer penger på asylinnvandrere enn UNHCR bruker på all verdens flyktninger.» Og spør retorisk: «Er dette virkelig humant, rettferdig eller solidarisk?»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at Gharahkhani mener det er rasjonelt, og moralsk riktig, å gi opphold til så få som mulig i Norge, for heller å bruke ressurser på å hjelpe flyktninger i nærområdene til konfliktsoner.
Videre vil Gharahkhani stille strenge krav til de innvandrerne som får opphold. Her er det ikke mye kulturrelativisme, eller snakk om «det nye vi». Integrering er en «verdikamp», ifølge Gharahkhani.
Han vil snakke om «den nasjonale fellesskapsfølelsen», og «våre verdier og kjøreregler som alle i landet vårt må innrette seg etter.» Han vil ha tilsyn med koranskoler, og «sørge for at man ikke skal kunne si nei til jobber og tiltak fra NAV på religiøst grunnlag.»
Vi kan bare slå fast at det Gharahkhani skriver, er til forveksling likt Fremskrittspartiets budskap på innvandringsfeltet, både i innhold og form. For noen måneder siden var det en del av Aps strategi i valgkampen å advare om at et slikt budskap om innvandring, fremført på en slik måte, ville føre til et kaldere samfunn. Slik er det visst ikke lenger.
Man kan til og med si at Gharahkhani skrur opp retorikken enda ett hakk i forhold til Listhaug, ved at han ikke bare er bekymret for det nasjonale fellesskapet, men også bringer inn klasseperspektivet så eksplisitt som han gjør.
Gharahkhanis artikkel må forstås som et oppgjør med norsk innvandringspolitikk, som i all hovedsak er ensbetydende med Aps innvandringspolitikk. Det er ikke så rart at Ap, som trenger nye vinnersaker, tenker på å prøve en litt tøffere linje i innvandringspolitikken.
I både Danmark og Sverige har sosialdemokratene i senere tid hatt suksess med å legge seg på en mer innvandringskritisk linje, både retorisk og reelt. I Sverige riktignok fra et helt annet utgangspunkt.
Likevel er det et litt merkelig oppgjør vi får fra Gharahkhani. Samtidig som han svært direkte skildrer det han mener er problemer med innvandringspolitikken, er oppgjøret med denne politikken nærmest abstrakt, for ikke å si uforståelig.
I Gharahkhanis tekst finnes det knapt noen aktør som er ansvarlig for de problemene Gharahkhani beskriver. Det nærmeste han kommer, er et spark til Regjeringen og NAV for at de angivelig ikke har fulgt opp et stortingsvedtak fra i fjor.
Arbeiderpartiet, derimot, har gjort alt riktig, i hvert fall siden 1970-tallet. Han drar oss gjennom innvandringsstoppen på midten av 70-tallet, som «Arbeiderpartiet gikk inn for». «Så tok vi nye grep på midten av 80-tallet», og «det samme gjorde vi i 2009 med Jens Stoltenberg».
Og også «inn i forrige stortingsperiode» var det Arbeiderpartiet som angivelig sørget for at det gikk sånn noenlunde ved å være med på «innvandringsforlik i Stortinget etter at Frp- og Høyre-regjeringen hadde mistet kontrollen.»
Det er verdt å huske at Gharahkhanis utgangspunkt er at dagens situasjon «hverken (er) rettferdig eller human». Han beskriver en innvandringspolitikk med omfattende systemiske problemer. Den situasjonen har vi altså kommet i til tross for at Arbeiderpartiet har styrt og gjennomført bunnsolid politikk mesteparten av tiden. Og selv når Ap ikke har styrt, har partiet sørget for ganske god styring på innvandringsfeltet.
Gharahkhani er ikke den første som stjeler andre partiers klær i politikken. Og han er ikke den eneste politikeren som ikke driver med innrømmelser, uansett hvor dumt det ser ut å insistere på eget partis fortreffelighet og andre partiers tilsvarende håpløshet. Men det er synd for Ap at det politiske «spinnet» blir så overdrevet at det nesten blir komisk.
Jeg har ingen illusjoner om at Ap bryr seg om råd fra meg, men de skal få et likevel. Gharahkhani starter sin artikkel med å si at «vi må greie å være ærlige om norsk innvandringspolitikk». Det er et godt utgangspunkt.
Få politikkområder er så spekket med tomme floskler og tilslørende retorikk som innvandringsfeltet. Og det gjelder alle partier. Bare det å beskrive virkeligheten og dagens politikk på en ærlig måte, ville være noe nytt og friskt.
Skal man være ærlig, må man også forholde seg til eget partis rolle og ansvar på en noenlunde troverdig måte. Det er ikke lett for noe parti å «slå» Frp på strenghet når det gjelder innvandring. Men det er ikke en umulig oppgave å være bedre på ærlighet.
