Ærlighetsminuttet

Ambisiøs ungdomsroman om kunst, tro og forelskelse.

BOK: Bjørn Sortlands «Ærlighetsminuttet» minner på flere vis om «Sofies verden». Begge er tykke og dialogrike romaner mettet kunnskap. Men mens Gaarder vil åpne filosofiens verden for unge, går Sortland løs på kunsthistorien. Eller mer presist, på korsfestelsesmotivet i kunsten fra 1300 til i dag. Med imponerende letthet serverer romanen en anselig mengde kunst- og kulturhistorie.Hovedpersonen Frida får vite at hun har en alvorlig infeksjon på øynene. Hun kan bli blind. Uten å fortelle moren hva legene har sagt reiser Frida på interrail. For å se verden før det er for seint. Men også for å vise faren, som nylig har flyttet fra dem, at hun klarer seg selv.

Kunst og kjærlighet

I Firenze treffer Frida kunstnerden Jakob, som skriver om korsfestelsesscener i kunsten. Han tar Frida med på en dannelsesreise, og viser henne kunstverkene han skal skrive om. Frida forelsker seg, både i kunsten og i Jakob. Sortland har ofte befattet seg med kunst, blant annet i de seks barnebøkene om kunstdetektivene. Han har også laget flere bildebøker i samarbeid med kunstneren Lars Elling. Forelskelse og kjærlighet er heller ikke nye temaer for Sortland. For sin tilnærming til emnet vant han i 2004 Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsfortelling, med voksenromanen «For så høyt har eg elsket». I «Ærlighetsminuttet» er kunsten det tematiske tungepunktet, mens kjærlighetshistorien holder spenningen oppe. I tillegg til kunsten og kjærligheten, diskuteres holdninger til tro, til sannhet og ærlighet. Frida selv har innført et ærlighetsminutt: I seksti sekunder hver fjortende dag skal hun være helt, helt ærlig. Si noe sant. Hyppigere enn det blir vanskelig å få til, fordi hun ofte må «bruke fjorten dager på å ro i land det jeg var ærlig om i det ene minuttet. Ærlighet, selv i ørsmå doser, kan være veldig trøblete,» tenker Frida. Likevel forsøker hun.

Småbrister

Romanen er illustrert med de trettitre kunstverkene Jakob skal skrive om. Disse skaper fine pustehull i teksten. At Sortland lar Frida og Jakob snakke henholdsvis bokmål og nynorsk, gir også en god vekselvirkning. Men enkelte ting stusser man over underveis. Det går litt fort i svingene, særlig innledningsvis, og dermed får troverdigheten vanskeligere kår.Noe annet er at fortellerspråket -   det er Frida som har perspektivet -   tidvis er litt stivt og lite variert. Når ord som «stilig» dukker opp flere ganger i løpet av noen få linjer virker det mer påtatt ungdommelig enn autentisk. Et annet slikt ungdommelig moteord som dukker opp er «sykt». Det er greit at det er en del av ungdommens vokabular. Men når det også dukker opp i munnen til legen virker det bare underlig: «... jeg gleder meg sykt til å vise hvor god jeg er,» sier legen som skal operere Frida. Kunstformidlingen er det som overbeviser mest. Romanen tynges ikke av det store materialet Sortland dukker ned i, men er lettfattelig og oversiktlig. Det er Fridas vitebegjær som muliggjør denne gode kunnskapsflyten, gjennom spørsmålene hun stiller Jakob. Så får man se gjennom fingrene med at Frida framstilles i overkant skrapet for basiskunnskaper for å få dette til.