Filmanmeldelse: «Bones and all»

Æsj!

Det ekle innholdet i denne filmen gjør det umulig å falle pladask for kjærligheten.

SÆRE MATVANER: Taylor Russel og Timothée Chamalet spiser begge menneskekjøtt. Foto: Metro Goldwyn Mayer
SÆRE MATVANER: Taylor Russel og Timothée Chamalet spiser begge menneskekjøtt. Foto: Metro Goldwyn Mayer Vis mer
Publisert

FILM: Etter at Luca Guadagnino serverte oss det vakre kjærlighetsdramaet «Call Me By Your Name» i 2018, har den italienske regissøren rukket å lage både skrekk- og actionfilm. I sin nye film «Bones and All» virker det som om Guadagnino har tenkt at det mest geniale vil være å hente litt fra alle disse sjangrene, for så å skape en helt ny en. Men gryende ungdomskjærlighet og brekk-ekle virkemidler går ikke helt hånd i hånd.

«Bones and all»

Romantisk horror

Regi: Luca Guadagnino.
Skuespillere: Taylor Russell, Mark Rylance, Timothée Chalamet, Michael Stuhlbarg
Premieredato: 25. november 2022
Aldersgrense: 15 år

«Kannibaltendenser skaper ikke gnister i dette kjærlighetsdramaet.»
Se alle anmeldelser

Enkelt beskrevet er filmen en blanding av oppvekstdrama og kannibalsplatter. En film som prøver å være original, men ender opp med å bli banal absurd.

Maren, spilt av Taylor Russell, har flyttet fra sted til sted hele barndommen, før hun til slutt blir forlatt av faren. Han klarer ikke lenger å håndtere hennes lyst på menneskekjøtt. Maren legger ut på en reise gjennom USA for å finne moren hun aldri har møtt, og på veien støter hun på flere mennesker som har den samme uortodokse dietten.

Begjæret kommer krypende

Sully (Mark Rylance) er en gammel landstryker, og en sårt tiltrengt mentor for Maren. Han omtaler seg selv i tredjeperson og bærer rundt på en sammenvevd flette av håret til alle menneskene han har spist. Men ett måltid sammen, er mer enn nok for Maren som stikker videre. Neste kannibal-møte viser seg å være med jevnaldrende Lee (Timothée Chalamet). Lee har en like trøblete bakgrunn som Maren, de to blir venner, og vennskapet utvikler seg til forståelse og gjensidig avhengighet av hverandre, før lysten og begjæret kommer krypende. Lyst og begjær for hverandre, men også for det forbudet menneskekjøttet.

Det store spørsmålet er om det er mulig å skape et velfungerende liv sammen – uten å spise folk. For en filosofisk problemstilling.

Handlingen er lagt til landeveiene og småbyer i 80-tallets USA. Det er fravær av smartmobiler. Det er kjøring i pickup der lydsporet inneholder KISS og datidas musikk. Det er velspilt, men den store utfordringen er de groteske virkemidlene. Én ting er at de blir forstyrrende avbrekk i kjærlighetshistorien. Det andre er at de gjør filmen så innmari overforklarende. Tittelen ved filmen er vel det eneste som gjør at man ikke fanger opp metaforene umiddelbart. Det skal da vel være mulig å lage en film om sårbarhet og utenforskap uten at man bokstavelig talt ser folk tygge i stykker mennesker?

Rett og slett ekkel

Det er tidvis vakkert filmet, men hovedkarakterenes følelser for hverandre ligger for mye på overflaten. Samtidig er filmen rett og slett så ekkel at det ikke er mulig å holde på sympatien for hovedpersonene over tid. Å heie på dem, fungerer ikke, spesielt ikke når de prøver å få livet mellom seg til å fungere. Det går ikke an å glemme at de er kannibaler.

Det er lov til å ha et åpent sinn. Om det hjelper mot sure oppstøt, kan ikke loves. Men dette er tross alt en annerledes kjærlighetshistorie, så kanskje er det meningen likevel.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer