ÆSJcroft

I 1997 satte The Verve en ny standard for britisk pop. På egen hånd låter Richard Ashcroft usedvanlig hul.

«Bitter Sweet Symphony» er en av poplåtene 90-tallet vil bli husket for. «Alone With Everybody» er en av platene 2000 helst ikke bør bli husket for. Bare skjelettet er igjen av singelen som med sitt elegante strykerarrangement, melodisterke nerve og framføringsmessige intensitet ble lydsporet til sommeren 1997.

Mollstemt posør

Tilbake står vokalist Ashcroft som en mollstemt posør med overflatevakre låter og et distansert forhold til eget materiale.

Både låtene og framføringene mangler ekthet. Erstatningen er påtatt lidelse, sårhet på tomgang og reklamefilmblå stemninger.

Der det var både godt og vondt å leve med The Verve for tre år siden, er Ashcroft i dag bare likegyldig. Og mens «Urban Hymns» var popmusikk på sitt mest majestetiske, er «Alone With Everybody» ekkelt svulstig.

Friksjonene mellom Ashcroft og gitarist Nick McCabe blir sett på som en av årsakene til

Hymns' storhet. Ashcrofts album lider av en mangel på denne dynamikken.

Både platas stemninger og strukturer er ensartede og forutsigbare.

Gjentar seg selv

Ashcroft er innom noe i «A Song For The Lovers». Og produsent Chris Potter sørger for vellyd og smakfull instrumentering gjennom store deler av albumet, men selv ikke steelgitarlegenden BJ Cole klarer å redde «Alone With Everybody» fra middelmådighetens og gjentakelsenes kjedsommelige kraft.

DÅRLIG solodebut, mener Dagbladets anmelder Håkon Moslet.