Afel Boccoum, Damon Albarn, Toumani Diabaté & Friends

Mali er det nye Cuba.

Rike og hvite popstjerner som drar til eksotiske steder for å gjøre det de tror er en form for musikalsk u-hjelp, er som regel noe av det mest nedlatende vestlige artister foretar seg. Det likner fordums antropologer som i full safaribekledning kommanderte lokalbefolkningen i en afrikansk landsby til å gjøre det antropologen ville.

Ikke så med dette vellykkete møtet mellom en av Englands største popstjerner - Damon Albarn fra Blur og Gorillaz - og kremen av Malis utallige flinke musikere.

Albarn har gått respektfullt og forsiktig til verks for ikke å havne den pinlige fella som for eksempel Sting trådde langt nedi.

For det første går alle Albarns penger til den engelske veldedighetsorganisasjonen Oxfam (initiativtakerne til dette prosjektet), og for det andre er han knapt synlig på «Mali Music».

Det er derimot den flotte maliske sangeren og gitaristen Afel Bocoum, som ved siden av den sære kora-spilleren (en slags harpe) Toumani Diabaté, er hovedbidragsyteren til «Mali Music». Sistnevnte hevder at Albarn ikke fortalte at hans musikk kom til å ende opp på albumet, dessuten mener han at de andre maliske musikerne ikke er verdige nok til være på samme plate som ham. Ikke overraskende gjør også stammekonflikter seg gjeldende på Malis eldgamle musikkscene.

Og hvordan låter det? Jo, det er svært drømmeaktig og vakker musikk du får servert; bortimot - hvis du vil - det perfekte soundtracket til en Lonely Planet-episode.

Døser du til denne på sofaen, befinner du raskt tusenvis av kilometer unna i et afrikansk drømmelandskap.

Damon Albarn har plukket fra 40 timer med opptak i Mali og mikset inn litt av sin stemme og melodier, og har endt opp med et album som låter befriende annerledes.

Nesten utenomjordelig, faktisk.