Afghanernes talerstol

Foran Stortinget reiste afghanerne nylig et telt, en sal i friluft som speiler den mektige Stortingssalen like ovenfor. Slik norske folkevalgte siden 1866 har benyttet sin sal til å fremme nordmenns interesser og menneskeverd, har de afghanske flyktningene fra sin talerstol på Eidsvolds plass bedt om vår forståelse og anerkjennelse.

Et overordnet utgangspunkt for den debatten afghanerne reiser om norsk asylpolitikk må være respekt for menneskeskjebnene det dreier seg om og anerkjennelse av den komplekse og svært alvorlige situasjonen i Afghanistan. Dessverre lar ingen av delene seg gjenfinne i innvandringspolitisk talsmann i Ap Arild Stokkan-Grandes utblåsning i Dagbladet på onsdag.

Faktum er at norske utlendingsmyndigheter har tøyd en restriktiv asylpolitikk så langt at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i juni i fjor, under afghanernes sultestreik på Domkirkeplassen i Oslo, gikk ut offentlig med sterk kritikk av Norge. Det er denne politikken, som Stokkan-Grande selv har et direkte ansvar for, som har satt mange afghanere i Norge i en håpløs situasjon. Vi ville nå ha forventet ydmykhet fra Stokkan-Grandes side, ikke krigstypenes og de skandaliserende anklagenes språk, som har edruelighet og respekt som sine første offer.

Også denne sommeren har UNHCR gjentatt med stor tydelighet, både i norsk media og overfor medlemmer av Utenrikskomiteen som nylig har møtt UNHCRs stedlige representant i Kabul, at ingen må henvises til såkalt intern flukt på et sted de mangler tilknytning. Det er Utlendingsnemndas organ for prinsipielle saker, den såkalte stornemnda, som har fått i oppgave å ta stilling til akkurat dette spørsmålet. Stornemndas prinsippvedtak er ventet i juli. Skulle stornemnda velge å opprettholde den FN-stridige praksisen, vil Norge havne i en svært problematisk situasjon vis-à-vis UNHCR, ettersom UNHCR stadig vil nekte å godta returer av denne typen.

Skulle stornemnda derimot beslutte å bringe norsk beslutningspraksis på linje med UNHCRs anbefalinger, er det åpenbart at alle afghanere som befinner seg i Norge må gis anledning til å be om en ny vurdering. Det vil være helt uakseptabelt dersom en slik praksisendring ikke vil omfatte personer som tidligere har fått FN-stridige avslag, slik direktør i Utlendingsnemnda Terje Sjeggestad uttalte i flere medier 20. juni, men kun fremtidige vedtak. En slik tilnærming vil fremstå som tilfeldig og uryddig, og vil stride både med folks rettsfølelse og med afghanernes rimelige forventninger om en rettferdig og rettssikker behandling.

Det spørsmålet som skal avgjøres av Stornemnda berører imidlertid kun en andel av afghanerne. For afghanere fra mer stabile områder åpner UNHCR for retur, men under forutsetning av at det foretas en inngående vurdering av om det foreligger et individuelt beskyttelsesbehov eller sterke humanitære hensyn. UNHCRs anbefalinger for den helhetlige vurderingen av den enkeltes retursituasjon er grundige, i omfang på godt over 100 sider.

Det er også innenfor denne kategorien mange enkeltsaker hvor NOAS har vært uenige i vurderingene som er foretatt av norske utlendingsmyndigheter. De samme beslutningsorganene, Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet, som utløste den sterke kritikken fra UNHCR i fjor sommer, har også i vurderingen av andre forhold lagt seg på en streng praksis. Blant de aksjonistene som kommer fra stabile områder i Afghanistan er det eksempelvis personer som har flyktet etter grov forfølgelse på hjemstedet som etter vår vurdering stadig kan sette dem i fare ved en retur. Det er også personer som etter vårt skjønn burde vært innvilget opphold av humanitære hensyn, eksempelvis på grunn av alvorlige psykiske problemer etter tidligere forfølgelse som det gis henimot ingen behandling for i Afghanistan.

Det har spesielt fanget flere politikeres oppmerksomhet at mange av aksjonistene er unge, enslige menn. Faktum er at NOAS har påklaget flere av sakene nettopp på grunn av usikre aldersvurderinger, og det forblir vår vurdering at flere trolig var mindreårige da de kom hit. Det vil si at personer som har levd i Norge i uvisse i tre-fire år, nå skal reise tilbake til et hjemland de flyktet fra som 16-17-åringer for å bygge opp et liv av mer eller mindre ingenting.

Det er videre et faktum at sikkerhetssituasjonen i en del områder er skiftende. Eksempelvis er flere av afghanerne som nå sitter i varetekt i påvente av tvangsutsendelse fra distriktet Jaghori i provinsen Ghazni. Mens ca. halvparten av Ghazni regnes som utrygt av UNHCR, regnes selve Jaghori per i dag som trygt. Det er imidlertid ikke mer enn ett år siden at også dette området ble betraktet som utrygt. På det tidspunkt afghanerne flyktet var det et ustabilt område, ofte også på det tidspunktet de først fikk avslag. De fleste distriktene rundt Jaghori forblir enten helt eller delvis omfattet av UNHCRs anbefalinger mot retur, noe som kan påvirke både tilgjengelighet i dag og fremtidig sikkerhetsutvikling.

Mange fra områder som dette har allerede opplevd krigens brutalitet på kroppen. Faktum er at dette er en gruppe mennesker hvor det er vanlig å ha mistet nær familie til krig og konflikt. Det som kan gjenoppbygges ved en retur nå, er på ingen måte det som en gang var der. Når man vet at en av dem som nå skal sendes nettopp til Jaghori, tidligere har mistet far, mor, bror og svigerbror til konflikt og selv blitt hardt skadd, kan man lett forstå hvorfor han ønsker å gjenoppbygge sitt liv et sted hvor han føler seg trygg på at det han bygger opp vil bestå.

Den kanskje mest grunnleggende forskjellen mellom afghanernes og norske myndigheters tilnærming, er nettopp at afghanerne i stor grad har vokst opp med krig og ikke er tilfreds med at det har vært rolig på hjemstedet i noen måneder eller et år. De ønsker et liv i trygghet, ikke en pause i uroen som tillater gjennomføring av returer. Afghanistan er ikke Norge i 1945. Dette er et land som stadig er i krig. Mye av det som skal gjenoppbygges er ennå ikke ødelagt.

Faktum er at ut fra de fjorten sakene NOAS har oversikt over blant aksjonistene, er de fleste fra områder som enten er utrygge per i dag eller som har vært regnet som utrygge inntil nylig. Også UNHCR har nylig påpekt den generelle forverringen i situasjonen i Afghanistan, og vil i løpet av kort tid komme med en ny sikkerhetsoppdatering. Det betyr at man risikerer at personer som nå sendes ut, returneres til områder som kan befinne seg på den nye listen over utrygge områder.

NOAS har aldri ment at alle afghanske asylsøkere bør få opphold. Vi har fremhevet at UNHCRs anbefalinger må være et selvfølgelig utgangspunkt. UNHCRs anbefalinger løser imidlertid ikke alle spørsmål, og det er til sist norske myndigheter som står ansvarlige både for den individuelle vurderingen og for terskelen for empati og humanisme. Når vi står overfor mennesker som har flyktet fra et land som ikke har kjent reell stabilitet og trygghet på flere tiår, må medmenneskelighet være på sin plass, ikke å presse en restriktiv asylpolitikks grenser.

Salen på Eidsvolds plass står ikke lenger. Det er å håpe at afghanerne, og vi, vil klare oss med salen innenfor.